§ 5-2. Kredittvurdering: bankens plikt før den gir lån

Før banken gir lån, må den vurdere om kunden faktisk kan betale det tilbake. Kravet gjelder også ved en vesentlig økning av tilgjengelig kreditt. Er det stilt sikkerhet, må banken sørge for at verdien av den blir vurdert som en del av helhetsbildet.

Vurderingen skal bygge på tilstrekkelige og relevante opplysninger om inntekt, eiendeler, utgifter og andre økonomiske forpliktelser. Banken kan hente dem fra kunden selv, fra et gjeldsinformasjonsforetak, fra databasesøk eller fra andre relevante kilder, når det er nødvendig.

Tredje ledd beskytter banken når arbeidet er gjort ordentlig. Er vurderingen forsvarlig, kan ikke kunden senere hevde at forutsetningene endret seg og bruke det som innsigelse. Unntaket er at partene har avtalt at banken skal bære risikoen for slike forutsetninger. Kongen kan gi nærmere regler om kredittvurdering, blant annet om verdivurdering av sikkerhet og belåningsgrad.

Paragrafen er kjernen i en rekke regler i kapitlet. Før avtalen må forbrukeren få forklaringer etter § 5-1. Under innhentingen av opplysninger har banken en opplysningsplikt etter § 5-3. Etter § 5-4 kan banken bare gi lån til en forbruker hvis det er sannsynlig at kunden klarer å betale. Har banken ikke vurdert kredittevnen, får det konsekvenser etter § 5-5: Banken kan ikke møte forbrukeren med at tapet burde vært begrenset, og visse avtalevilkår blir ikke bindende, slik at kunden i stedet kan kreve markedsrente.

Reglene om kredittvurdering brukes også andre steder. § 5-17 om samskyldnere og § 6-1 om kausjon viser hit, og § 1-9 (ufravikelighet) viser til paragrafen. Eksempel: Banken får inn en søknad. Før den tilbyr lån, må den kartlegge kundens inntekt og utgifter, og eventuelt hente opplysninger fra et gjeldsinformasjonsforetak. Tar den kunden på ordet uten å sjekke, har den ikke oppfylt kravet.