§ 1-11. EØS-regler i finansavtaleloven: forordninger, tilgjengelighet og beløpsgrenser

Paragrafen knytter finansavtaleloven til EØS-samarbeidet. Første ledd gjør to EU-forordninger til norsk lov, med de tilpasningene EØS-avtalen krever. Den ene gjelder betalinger på tvers av landegrensene i Unionen. Den andre setter tekniske og forretningsmessige krav til kredittoverføringer og direkte debiteringer i euro. Forordningene er ikke skrevet ut i finansavtaleloven; paragrafen slår bare fast at de gjelder som lov.

Annet ledd gir Kongen adgang til å gi forskrift som gjennomfører et EU-direktiv om tilgjengelighetskrav for produkter og tjenester, for banktjenester som er rettet mot forbrukere. Tredje ledd gjør at Kongen kan sette andre beløpsgrenser enn lovens egne når kursendringer gjør det nødvendig for å oppfylle EØS-forpliktelser.

Beløpsgrensene i praksis: tredje ledd nevner særskilt § 4-30 annet ledd. Den paragrafen regulerer ansvar for ikke godkjente betalingstransaksjoner, og annet ledd setter en egenandel for kunden på inntil 450 kroner ved tap, tyveri eller urettmessig tilegnelse av et betalingsinstrument. Endres denne grensen, kan samme grense gjelde etter § 3-20. Den paragrafen gjelder misbruk av elektronisk signatur, og også der er egenandelen for rettighetshaveren inntil 450 kroner. Poenget er at de to reglene skal kunne beholde samme beløp.

Paragrafen står sist i kapittel 1, etter § 1-10 om lovvalg og § 1-9 om ufravikelighet.