Ekteskapsloven

§ 71 — Reglene for å tvangsselge eiendelene

Blir dere overhodet ikke enige om hvem som skal få tingen, og ingen har lovkrav på den? Da bestemmer loven at tingen rett og slett skal selges til en fremmed.

Kort svar

Hvis ingen av dere overtar en bestemt gjenstand eller et hus i skilsmissen (fordi dere ikke blir enige, eller fordi ingen av dere vil ha den eller har råd til den), skal den selges. Pengene deles. Hver av dere har forkjøpsrett hvis den legges ut for salg.

Paragraftekst

Eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene, kan hver av dem kreve solgt. Private brev og andre eiendeler som det vil virke støtende om blir solgt til fremmede, kan ikke selges til utenforstående. Skjer oppgjøret ved tingretten, bestemmer retten hvordan salget skal skje hvis ikke ektefellene blir enige om dette. Retten kan bestemme at salg bare skal skje mellom ektefellene. Retten kan også bestemme at salget skal skje gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg så langt de passer. Skjer oppgjøret privat, kan hver av ektefellene kreve at salget skal skje gjennom namsmyndigheten etter reglene om tvangssalg så langt de passer dersom de ikke blir enige om annen salgsmåte. Handelsvarer og kursnoterte verdipapirer skal selges på den måten som er vanlig for slike eiendeler. *(Fjerde avsnitt om inndrivelse av utestående fordringer er utelatt for lesbarhet)* Ved salg har hver av ektefellene forkjøpsrett under ellers like vilkår.— Kilde: Lovdata

Hva betyr dette på vanlig norsk?

Noen ganger stopper skilsmisseoppgjøret helt opp. Et hus må fordeles, men ingen av dere vil ha det. Eller verre: Begge vil ha hytta, men ingen av dere har "spesielt gode grunner" etter § 67 for å få den, og den var felleseie fra starten av.

Da går loven til den ultimate løsningen: Salg. Begge kan forlange at tingen gjøres om til rene penger. Da blir oppgjøret enklere.

Men loven bryr seg om personvernet deres. Er dere rasende på hverandre, kan du ikke kreve konas gamle kjærlighetsbrev fra ungdomstiden eller familiens private bilder auksjonert bort til naboen for høyeste bud, for det ville virket støtende. De tingene må løses internt.

Hvordan skjer salget? Gjør dere dette på et vanlig privat skifteoppgjør og nekter å samarbeide om megler og pris? Da kan den av dere som er lei av krangelen melde huset inn til Namsmannen/Tingretten og kreve formelt "tvangssalg". En advokat (medhjelper) oppnevnes for å selge eiendommen åpent på Finn.no. Det er dyrt og tregt, men det knuser fastlåste forhandlinger.

Den desidert viktigste regelen for deg som ikke ønsket salget, står helt nederst. Forkjøpsretten: Selv om hytten legges ut for salg (også på tvangssalg), har du forkjøpsrett. Hvis en fremmed kjøper byr 2 millioner for den i budrunden, kan du tre inn i det budet og si "jeg tar den for to millioner", og hytten blir din.

Eksempel

Eksempel · Bilkrangelen

Ola og Kari eier en felles bobil de betalte 50/50 for da de var gift. Begge vil beholde bobilen. Begge trenger bil til ferie med barna. Ingen av dem vil gi seg. Kari bruker § 71 og krever bobilen solgt. Siden Ola nekter å signere salgsmelding, leverer Kari begjæring om tvangssalg. Bobilen legges ut for salg på en auksjon. Høyeste bud fra publikum ender på 400 000 kr. Da svelger Ola stoltheten og bruker sin forkjøpsrett fra siste avsnitt i § 71. Han overtar bobilen for 400 000 kroner. Kari får de 200 000 kronene som utgjorde hennes halve eierbrøk i bobilen i oppgjøret.

Vanlige feil

Å prøve å blokkere et salg ved å nekte å signere dokumentene (det virker ikke, for namsmannen tar over salget med tvang)
Å la være å følge med på budrundene, slik at den lukkes før du får brukt forkjøpsretten din

Hva bør du gjøre?

Loven og Namsmannen er en nødløsning for å bryte fastlåste mønstre. Et tvangssalg koster mange titalls tusen kroner i gebyrer, som spises av familiens pot. Å avtale et frivillig salg gjennom en vanlig megler, hvor pengene går inn på en sperret advokatkonto (klientkonto) frem til oppgjøret er ferdig regnet ut, er det eneste som er økonomisk klokt.