§ 8. Design bestemt av teknisk funksjon: hva kan ikke beskyttes

Paragrafen setter en grense for hva designretten kan beskytte. Designretten gjelder utseendet til et produkt. Hvis et trekk ved utseendet finnes bare fordi produktet må virke på en bestemt måte, kan ingen skaffe seg enerett til det trekket gjennom design. Loven snakker om trekk, ikke om hele produktet. Det er enkelttrekk som holdes utenfor beskyttelsen.

Unntaket har to varianter. Den første gjelder trekk der funksjonen alene avgjør utseendet. Den andre gjelder trekk som må ha en helt bestemt form og størrelse for at to produkter skal passe sammen, for eksempel ved at det ene festes til det andre eller sitter inni det. Kravet er at passformen er tvingende, og loven bruker ordet «må» om dette.

Eksempel: Produkt A har en tapp som må ha én bestemt form og størrelse for å gå inn i produkt B. Ellers virker ikke de to sammen. Tappens form kan da ikke gi designrett. Andre deler av produkt A, der designeren fritt valgte utseendet, rammes ikke av denne begrensningen.

Annet ledd gjør et unntak fra unntaket. Produkter som kan byttes ut med hverandre og settes sammen på ulike måter i et modulsystem (et system av deler som kan kombineres), kan likevel få designrett. Loven åpner altså for beskyttelse av design i systemer som er bygd for å kombineres, selv om delene henger sammen med hverandre.

Paragrafen er én av flere som avgrenser hva som kan få designrett. Etter § 4 teller en del av et sammensatt produkt bare med når den er synlig under vanlig bruk. Etter § 7 nektes registrering av design som er i strid med offentlig orden eller moral. Nyhet og individuell karakter må dessuten være på plass. Paragraf 5 sier når en design regnes som kjent for allmennheten, og § 6 gir designeren tolv måneder til å vise fram designen uten at nyheten går tapt. Paragraf 9 fastlegger hva designhaveren kan forby andre å gjøre, og § 8 påvirker hva som får slik enerett i utgangspunktet.