§ 40. Kommunen må oppfylle statlige vedtak selv om de blir kjent ugyldige

Paragraf 40 løser en konflikt mellom kommune og stat der en privat part står i midten. Anta at et statlig forvaltningsorgan har gitt en privatperson rett til en tjeneste etter kapittel VII. Kommunen eller fylkeskommunen mener kanskje at det statlige vedtaket er feil, og går til søksmål. Selv om retten gir kommunen medhold, må den likevel oppfylle vedtaket overfor den private parten.

Søksmålsadgangen kommer fra tvisteloven § 1-4 a. Der kan en kommune eller fylkeskommune saksøke staten for å få prøvd om en statlig avgjørelse er gyldig. Det gjelder blant annet når et klageorgan har endret eller opphevet kommunens vedtak, og når kommunen er pålagt plikter etter tilsyn. Fristen for å reise søksmål er seks måneder fra avgjørelsen. Kommunen kan også kreve erstatning fra staten, men bare hvis avgjørelsen blir kjent ugyldig. Vedtak etter barnevernsloven er unntatt fra denne søksmålsadgangen.

Andre punktum i paragrafen begrenser hva som kan skje etterpå. Et slikt vedtak kan bare omgjøres til skade for den private parten hvis det er ugyldig fordi parten selv, eller noen på partens vegne, med vilje eller grovt uaktsomt ga uriktige opplysninger eller holdt noe tilbake. Bestemmelsen viser til forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c. Den paragrafen åpner ellers for at et forvaltningsorgan kan endre sitt eget vedtak uten klage, blant annet når vedtaket må anses ugyldig, og når endringen ikke går ut over den vedtaket gjelder.

Tjenester etter kapitlet er blant annet spesialpedagogisk hjelp (vedtaksreglene står i § 35), skyss (§ 36), tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne (§ 37), tegnspråkopplæring (§ 38) og kommunikasjonsstøtte (§ 39). Pedagogisk-psykologisk tjeneste (§ 33) og sakkyndig vurdering (§ 34) er del av den vanlige saksgangen. Paragraf 40 handler om hva som skjer når staten og kommunen er uenige om et vedtak.