§ 37. Tilrettelegging for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen

Paragraf 37 gir barn med nedsatt funksjonsevne krav på et barnehagetilbud som er tilpasset dem som enkeltpersoner. Det er kommunen som har ansvaret for at tilbudet blir egnet. Dette er en plikt for kommunen og ikke bare et ønske. Tilretteleggingen skal passe det enkelte barnet, ikke bare gjelde generelt for alle barn i barnehagen. Bestemmelsen står i samme kapittel som reglene om spesialpedagogisk hjelp.

Plikten har en grense. Ved denne vurderingen skal tre forhold telle særlig. Det første er hvor mye tiltaket bidrar til å fjerne hindre som gjør livet vanskeligere for barn med funksjonsnedsettelse. Det andre er hva tiltaket koster. Det tredje er hvilke ressurser virksomheten har.

Andre ledd krever at kommunen fatter vedtak om tilretteleggingen. Tilretteleggingen skal dermed fastsettes i en formell avgjørelse (et vedtak). Det gir barnet og foreldrene noe konkret å forholde seg til.

Skillet mot spesialpedagogisk hjelp er verdt å merke seg. Den hjelpen krever sakkyndig vurdering (§ 34), foreldresamtykke (§ 32) og vedtak etter § 35. I § 37 nevnes ikke noe krav om sakkyndig vurdering. Kravet er at kommunen fatter vedtak og holder seg innenfor byrdegrensen. Kapitlet omfatter også skyss (§ 36), tegnspråkopplæring (§ 38) og kommunikasjonsstøtte (§ 39).

Eksempel: Foreldrene til et barn med nedsatt funksjonsevne ber om et tiltak. Kommunen kan avslå hvis tiltaket ville bli en uforholdsmessig byrde, men må da ha vurdert effekt, kostnader og egne ressurser.