§ 1-4a. Kommuner som saksøker staten om gyldigheten av vedtak

Tvisteloven·LOV-2005-06-17-90
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 1-4a. Tvister mellom stat og kommune eller fylkeskommune om gyldigheten av statlig organs avgjørelse

(1) En kommune eller en fylkeskommune kan reise søksmål mot staten om gyldigheten av et statlig organs avgjørelse som
  1. opphever eller endrer kommunens eller fylkeskommunens enkeltvedtak etter klage,
  2. omgjør kommunens eller fylkeskommunens enkeltvedtak uten klage,
  3. opphever kommunens eller fylkeskommunens avgjørelse etter lovlighetskontroll, jf. kommuneloven kapittel 27.
  4. pålegger kommunen eller fylkeskommunen å betale sakskostnader til en part etter forvaltningsloven § 36,
  5. pålegger kommunen eller fylkeskommunen plikter etter tilsyn,
  6. fordeler rettigheter eller plikter mellom kommuner eller fylkeskommuner.
(2) Første ledd gjelder ikke enkeltvedtak som er truffet i medhold av barnevernsloven.
(3) Første ledd gjelder tilsvarende for samarbeidskommuner i et vertskommunesamarbeid, jf. kommuneloven kapittel 20, og for Longyearbyen lokalstyre.
(4) Søksmålet må reises innen seks måneder etter at avgjørelsen ble truffet.
(5) En rettskraftig avgjørelse er også bindende for tredjeperson som fylte vilkårene i § 15-3, og som var varslet av saksøker om søksmålet etter fremgangsmåten fastsatt i § 15-4. Varselet skal opplyse om hvilke konsekvenser det kan ha enten å tre inn eller ikke tre inn i saken. Varslet skal sette en frist for å tre inn i saken som skal være minst 3 uker. Fristen skal være senest 1 måned før avsluttet saksforberedelse.
(6) En kommune eller fylkeskommune kan i forbindelse med søksmål etter første ledd fremme krav om erstatning fra staten. Erstatning kan kun idømmes der avgjørelsen det er reist søksmål om gyldigheten av, blir kjent ugyldig.
Kilde: Lovdata — Tvisteloven § 1-4a
Hva betyr dette?

Paragrafen gir kommuner og fylkeskommuner en egen søksmålsadgang mot staten. De kan gå til retten for å få prøvd om et statlig organs avgjørelse er gyldig (lovlig). Det gjelder når staten har endret eller opphevet kommunens vedtak etter en klage, eller har omgjort det uten at noen har klaget. Det gjelder også når kommunens avgjørelse er opphevet etter lovlighetskontroll (kontroll av om vedtaket er lovlig), og når kommunen er pålagt plikter etter tilsyn eller pålagt å dekke en parts sakskostnader. Et siste tilfelle er vedtak som fordeler rettigheter eller plikter mellom kommuner.

Adgangen har flere avgrensninger. Vedtak etter barnevernsloven er holdt utenfor. Samarbeidskommuner i et vertskommunesamarbeid og Longyearbyen lokalstyre har samme adgang som kommunene. Fristen for å reise saken er seks måneder fra avgjørelsen ble truffet. Kommunen eller fylkeskommunen kan i samme sak kreve erstatning fra staten, men bare hvis avgjørelsen blir kjent ugyldig.

Dommen kan også binde andre enn partene. Tredjepersoner som kunne trådt inn som part etter § 15-3, er bundet hvis kommunen har varslet dem etter framgangsmåten i § 15-4. Etter § 15-3 kan en tredjeperson tre inn dersom vedkommende vil kreve selv det saken gjelder, eller fremme et krav som henger nært sammen med det opprinnelige. Etter § 15-4 skjer endringer i partsforholdet ved prosesskriv eller i rettsmøte. Varselet skal forklare hva det kan bety å tre inn eller la være. Fristen for å tre inn må være minst tre uker og senest en måned før saksforberedelsen er avsluttet.

Henvisningen til forvaltningsloven § 36 gjelder sakskostnader. Etter den paragrafen kan en part som får et vedtak endret til sin fordel, få dekket vesentlige kostnader som var nødvendige for å få endringen. Kommunen kan altså bli pålagt slike kostnader, og også det kan den gå til sak om etter denne paragrafen.

Paragrafen hører til de innledende reglene om hvem som kan reise sak. § 1-5 sier hvem søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak rettes mot, og § 1-4 gir foreninger og stiftelser en egen adgang.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i tvisteloven →
Gratis vurdering av din sak