§ 31. Rett til spesialpedagogisk hjelp

Barnehageloven·LOV-2005-06-17-64
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 31. Rett til spesialpedagogisk hjelp

Barn under opplæringspliktig alder har rett til spesialpedagogisk hjelp dersom de har særlige behov for det. Dette gjelder uavhengig av om de går i barnehage.
Formålet med spesialpedagogisk hjelp er å gi barn tidlig hjelp og støtte i utvikling og læring av for eksempel språklige og sosiale ferdigheter.
Spesialpedagogisk hjelp kan gis til barnet individuelt eller i gruppe. Hjelpen skal omfatte tilbud om foreldrerådgivning.
Kommunen skal oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp for barn bosatt i kommunen.
Fylkeskommunen skal oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp etter denne loven for barn i barnevernsinstitusjon og barn som er pasient i helseinstitusjon eid av regionalt helseforetak, eller i privat helseinstitusjon med avtale med regionalt helseforetak.
Departementet kan gi forskrift om ansvar for utgifter til spesialpedagogisk hjelp, hvem som skal regnes som bosatt i kommunen, refusjon av andre kommuners eller fylkeskommuners utgifter til spesialpedagogisk hjelp, fylkeskommunens ansvar for rett til spesialpedagogisk hjelp for barn i barnevernsinstitusjon og fylkeskommunens ansvar for rett til spesialpedagogisk hjelp for barn som er pasienter i helseinstitusjon eid av regionalt helseforetak, eller i privat helseinstitusjon med avtale med regionalt helseforetak.
Kilde: Lovdata — Barnehageloven § 31
Hva betyr dette?

Barn under opplæringspliktig alder (altså før skolestart) har rett til spesialpedagogisk hjelp hvis de har særlige behov. Retten gjelder uavhengig av om barnet går i barnehage. Den er dermed ikke knyttet til barnehageplassen.

Hjelpen skal gi barnet tidlig støtte i utvikling og læring, for eksempel av språklige og sosiale ferdigheter. Den kan gis til ett barn alene eller i gruppe, og skal alltid omfatte et tilbud om rådgivning til foreldrene.

Kommunen skal oppfylle retten for barn som bor i kommunen. Fylkeskommunen har ansvaret for barn i barnevernsinstitusjon og for barn som er pasienter i visse helseinstitusjoner, nemlig de som eies av et regionalt helseforetak, og private institusjoner med avtale med et slikt foretak. Departementet kan gi forskrift om utgiftsansvar, om hvem som regnes som bosatt i kommunen, og om refusjon mellom kommuner og fylkeskommuner.

Paragrafen fastslår retten, mens saksgangen står i de neste paragrafene i kapittelet. Etter § 32 må foreldrene samtykke før det lages en sakkyndig vurdering og fattes vedtak. Etter § 33 er den pedagogisk-psykologiske tjenesten sakkyndig instans. § 34 krever en sakkyndig vurdering før vedtaket, og § 35 gir kommunen eller fylkeskommunen oppgaven med å fatte vedtak, med krav om begrunnelse hvis vedtaket avviker fra vurderingen. § 36 gir rett til gratis skyss når det er nødvendig for at barnet skal få hjelpen.

Kapittelet har også regler om andre behov. § 37 gjelder barn med nedsatt funksjonsevne og et tilrettelagt barnehagetilbud, § 38 gjelder tegnspråkopplæring, og § 39 gjelder barn som ikke kan bruke tale fullt ut og trenger alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). § 39 viser tilbake til denne paragrafen.

Eksempel: Et barn som ikke går i barnehage, har særlige behov for støtte i språklig utvikling. Barnet har likevel rett til spesialpedagogisk hjelp, og kommunen der barnet bor, må oppfylle retten. Hjelpen kan gis til barnet alene eller i gruppe, og foreldrene skal få tilbud om rådgivning.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i barnehageloven →
Gratis vurdering av din sak