§ 1-7. Bevilling for salg og skjenking

§ 1-7 sier hvem som gir bevilling til salg og skjenking, og hvordan søknaden behandles. Hovedregelen er at kommunen gir bevillingen, med mindre det er snakk om statlig bevilling etter kapittel 5. For skjenking på tog eller skip som ikke hører under statlig bevillingsmyndighet, er det kommunen der transportmiddelet har sitt utgangspunkt som avgjør saken, og går ruten gjennom flere kommuner, må alle involverte kommuner gi bevilling.

Før kommunestyret avgjør søknaden, skal sosialtjenesten og politiet uttale seg, og kommunen kan også innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. I kommuner med militær øvingsplass må den aktuelle avdelingen også høres. Kommunen kan i tillegg kreve at søkeren dokumenterer det som trengs for å vurdere vandelskravet og kravet til styrer og stedfortreder, for eksempel gjennom finansieringsplan, driftsbudsjett og likviditetsbudsjett. Melding om bevillinger som er gitt, sendes til politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene. Kommunen kan velge å overlate selve bevillingsbehandlingen til en interkommunal sammenslutning, og da kan avgjørelsene påklages til klageorganet i vertskommunen.

Bestemmelsen henger tett sammen med de øvrige vilkårene for bevilling: hvem som er bevillingshaver etter § 1-4b, registreringsplikten for engrossalg i § 1-4c, aldersgrensene i § 1-5, bevillingsperioden i § 1-6, kommunens skjønn ved behandlingen i § 1-7a, vandelskravet i § 1-7b som blant annet utelukker forhold eldre enn ti år, og kravet til styrer og stedfortreder i § 1-7c, som blant annet må være ansatt eller ha eierstilling i virksomheten og være over 20 år. Reglene om skjenkebevilling på tog, fly og skip bruker mange av de samme kravene som § 1-7, og henger også sammen med kommunal alkoholpolitisk handlingsplan i § 1-7d.