Straffansvar forklart: forsett, uaktsomhet, forsøk og medvirkning

Straffansvar og forsett: hovedregelen

Straffeloven § 21 sier at straffelovgivningen «bare rammer forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt». Det er ikke nok at noe har gått galt eller at noen er skadet. Du må ha hatt den skyldformen loven krever.

Det betyr at du ikke kan straffes for tyveri fordi du kom til å ta med deg feil jakke fra en garderobe. Du kan heller ikke straffes for skadeverk fordi du uforvarende sparket borti en vase. Men der loven har skrevet inn uaktsomhet i straffebudet, gjelder det motsatte. Dermed må du alltid lese det enkelte straffebudet for å se hvilken skyldform det krever.

I tillegg til skyldkravet må du ha skyldevne. Barn under 15 år er ikke strafferettslig ansvarlige, og den som på handlingstidspunktet var utilregnelig på grunn av for eksempel sterkt avvikende sinnstilstand, straffes ikke (§ 20). Selvforskyldt rus fritar som hovedregel ikke for straff.

Straffeloven § 22 beskriver tre måter å ha forsett på. Du handler med forsett når du

• gjør det med hensikt, altså fordi du vil oppnå resultatet
• er klar over at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker det loven forbyr
• holder det for mulig at handlingen er straffbar, og velger å gjøre det likevel

Den siste formen overrasker mange. Du trenger ikke ville skaden, og du trenger ikke være sikker på at den inntrer. Er du klar over risikoen og tar sjansen, er det forsett. Loven sier også at forsett foreligger selv om du ikke visste at handlingen er ulovlig. Det er en egen sak, som kommer under rettsuvitenhet lenger ned.

Uaktsomhet og grov uaktsomhet

Uaktsomhet er svakere enn forsett. Etter § 23 er den uaktsom som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides. Det er altså to vilkår: handlingen avvek fra det som forventes, og du kan klandres for det.

Uaktsomheten er grov når handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse. Mange straffebud skiller mellom vanlig og grov uaktsomhet, og noen straffer bare den grove.

Eksempel: Eline (29) går fra et bål ved hytta uten å slukke det. Det blåser opp, og lyngen tar fyr. Hun ville ikke starte brann og regnet ikke med det. Skal hun straffes, må det finnes et straffebud som rammer uaktsomheten på dette området, og retten må mene at hun kan bebreides ut fra sine forutsetninger. En erfaren hyttebeboer under tørkeperiode har et strengere krav på seg enn en turist som aldri har sett et bål.

Er en følge av handlingen ikke forsettlig, kan den likevel telle med når retten vurderer om lovbruddet er grovt. Det gjelder etter § 24 hvis lovbryteren var uaktsom med hensyn til følgen, eller ikke gjorde det han kunne for å avverge den etter at han ble klar over faren.

Forsøk: straffbart før lovbruddet er fullført

Forsøk er regulert i § 16. Den som har forsett om å gjennomføre et lovbrudd som kan gi fengsel i ett år eller mer, og som gjør noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk. Forberedelser som ligger lenger unna, for eksempel å tenke ut en plan, er normalt ikke forsøk. Hvor grensen går, avhenger av saken. Les mer om det i Forsøkets nedre grense: når blir planlegging til straffbart forsøk?.

Reglene har to viktige følger. Forsøk på lovbrudd med lavere strafferamme enn ett år er ikke straffbart, med mindre loven sier det. Og den som av egen vilje stopper eller avverger at lovbruddet fullføres, straffes ikke for forsøket. Retten kan dessuten gå under minstestraffen eller velge en mildere straffart når en person dømmes for forsøk (§ 80).

Medvirkning: å hjelpe til

Etter § 15 rammer et straffebud også den som medvirker til overtredelsen, så lenge annet ikke er bestemt. Medvirkning er altså hovedregelen og krever ikke at loven nevner den i hvert straffebud.

Den som medvirker, må selv ha skyldkravet. Eksempel: Said (22) låner ut bilen til en bekjent som sier han skal hente en sofa. Bekjenten bruker bilen under et innbrudd. Said har ikke medvirket til innbruddet hvis han ikke visste eller regnet med hva bilen skulle brukes til. Hadde han skjønt det og lånt den ut likevel, ser saken annerledes ut. Lite bidrag, eller at medvirkeren var avhengig av hovedmannen, kan gi lavere straff etter § 80.

Rettsuvitenhet er et eget tema. Etter § 26 straffes den som på handlingstidspunktet ikke visste at handlingen var ulovlig på grunn av uvitenhet om rettsregler, når uvitenheten var uaktsom. Var uvitenheten unnskyldelig, går du fri. For kjente forbud som vold eller tyveri er den sjelden unnskyldelig. Ved mer spesielle regler kan vurderingen bli en annen. Er uvitenheten uaktsom ved straffebud som krever forsett eller grov uaktsomhet, kan straffen settes lavere.

Slik går retten frem

Retten tar spørsmålene i en fast rekkefølge. Først ser den på om handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud. Deretter om det finnes en grunn som gjør handlingen lovlig, som nødverge (§ 18) eller nødrett (§ 17). Så kommer skyldkravet: forsett, eller uaktsomhet der straffebudet åpner for det. Til slutt spør retten om personen hadde skyldevne.

Eksempel: Mona (41) og Kristoffer (38) blir tiltalt etter at et lager brenner. Mona lånte ut nøkkelen og visste at Kristoffer ville «gjøre noe» med lageret. Kristoffer tente på. Kristoffer har hatt forsett om brannen. Mona kan være medvirker hvis hun forstod hva nøkkelen skulle brukes til. Mener retten at hun bare var naiv og ikke regnet med brann, mangler hun forsettet, og det blir bare uaktsomhet. Da kan hun bare straffes hvis loven rammer uaktsomhet for dette forholdet. Det avgjør lovteksten, ikke magefølelsen.

Forskjellen mellom disse tilfellene er sjelden synlig utenfra. Retten må ofte slutte seg til hva som foregikk i hodet til tiltalte ut fra hva vedkommende sa, gjorde og visste. Sms-er, forklaringer og vitner veier derfor tungt i slike saker.

Skyldformen avgjør to ting. Den avgjør for det første om handlingen er straffbar i det hele tatt. Mange vanlige uhell, som en lettsindig feil i trafikken uten alvorlige følger, rammes bare der loven uttrykkelig straffer uaktsomhet. For det andre påvirker skyldformen hvor hardt det straffes. Samme følge, for eksempel en død, gir svært ulik straff alt etter om den skjedde med hensikt, ved grov uaktsomhet eller ved enkel uaktsomhet.

Samtidig gjelder noen straffebud kun forsettlige handlinger, og andre har egne grenser for hvor mye uaktsomhet som skal til. Av den grunn lønner det seg alltid å se på ordlyden i det aktuelle straffebudet i stedet for å anta at samme regel gjelder overalt.

Plikter som kan straffes når du unnlater å gjøre noe

Det er ikke bare handlinger som straffes. Straffeloven § 287 straffer den som etter evne unnlater å hjelpe en person i åpenbar livsfare eller fare for betydelig skade på kropp eller helse. Den som ikke forsøker å avverge visse alvorlige lovbrudd som er listet i § 196, kan også straffes. Begge reglene har egne unntak når det ville utsatt deg selv for fare.

Bedrifter kan straffes selv. Etter § 27 kan et foretak straffes når noen som har handlet på vegne av foretaket har overtrådt et straffebud, også når ingen enkeltperson har utvist skyld.

Kort oppsummert

• Straffansvar krever som hovedregel forsett (§ 21). Uaktsomhet straffes bare der loven sier det.
• Forsett omfatter hensikt, bevissthet om at det sikkert eller mest sannsynlig er straffbart, og å ta sjansen når du holder det for mulig.
• Uaktsomhet er brudd på kravet til forsvarlig opptreden som kan bebreides deg. Grov uaktsomhet er svært klanderverdig.
• Forsøk straffes når lovbruddet kan gi fengsel i ett år eller mer, men ikke hvis du frivillig avstår.
• Medvirkning rammes av det enkelte straffebudet, og medvirkeren må selv ha skyld. Foretak kan også straffes.