Forsøk: forsettet må vise seg i handling

Etter straffeloven kan forsøk på et lovbrudd straffes på lik linje med det fullbyrdede lovbruddet, riktignok normalt med en viss strafferabatt fordi den fryktede skaden aldri faktisk inntraff. Vilkåret er at gjerningspersonen har forsett om å fullføre et straffbart forhold, og at han eller hun har foretatt en handling som «leder direkte mot utføringen» av lovbruddet. Loven krever altså mer enn bare en beslutning eller et ønske om å begå en kriminell handling – tanken må ha materialisert seg i konkrete, ytre skritt mot gjennomføring. Selv et forsøk som i praksis aldri kunne ha lyktes – såkalt utjenlig forsøk, for eksempel å prøve å forgifte noen med et stoff som viser seg å være ufarlig – kan i utgangspunktet straffes, fordi det er den kriminelle viljen og beslutsomheten loven ønsker å ramme, ikke bare den konkrete skaden.

Straffri forberedelse – og hvor den slutter

Det er en lang tradisjon i norsk strafferett for at ren forberedelse ikke skal straffes, selv om den som forbereder seg, har et helt klart forsett om å begå en alvorlig forbrytelse. Å skaffe seg innbruddsverktøy, undersøke et mulig åsted på forhånd, eller planlegge en rute for en flukt, regnes normalt som straffri forberedelse, fordi det fortsatt gjenstår vesentlige, selvstendige handlinger før selve lovbruddet kan gjennomføres. Begrunnelsen er dels praktisk – politiet skal ikke trenge å gripe inn før det finnes noe reelt å bygge en sak på – og dels prinsipiell: man skal normalt ikke kunne dømmes bare for tanker og intensjoner, uansett hvor klanderverdige de måtte være, i et samfunn som bygger på at man skal dømmes for det man faktisk gjør.

Hvor Høyesterett trekker grensen

Det avgjørende vurderingstemaet domstolene bruker, er den psykologiske og tidsmessige avstanden mellom det som faktisk er gjort, og det som fortsatt gjenstår før lovbruddet er fullbyrdet. Jo nærmere gjerningspersonen har kommet selve utføringen – både i tid, sted og handling – desto sterkere grunn er det til å si at forberedelsesfasen er forlatt og at forsøket har startet. Rt. 2008 s. 867 er en av de sentrale avgjørelsene der Høyesterett konkret må veie disse momentene mot hverandre, og dommen brukes fortsatt som referanse når domstolene skal avgjøre om en tiltalt har kommet «langt nok» til at handlingen kan regnes som et straffbart forsøk, og ikke bare straffri forberedelse. For enkelte alvorlige lovbrudd, som seksuallovbrudd mot barn, har lovgiver senere valgt å senke terskelen ytterligere gjennom egne bestemmelser som kriminaliserer bestemte forberedende handlinger direkte, nettopp fordi den alminnelige forsøkslæren i noen tilfeller ble ansett å slå inn for sent.

Forsøk gir strafferabatt, men ikke frifinnelse

Selv om forsøk kan straffes på lik linje med det fullbyrdede lovbruddet etter loven, er den faste praksisen i norske domstoler at straffen normalt settes noe lavere enn ved et fullbyrdet lovbrudd, nettopp fordi skaden i realiteten aldri inntraff. Hvor stor denne rabatten blir, avhenger blant annet av hvor nær gjennomføring gjerningspersonen faktisk kom, og av grunnen til at lovbruddet ikke ble fullført: stanset personen av egen fri vilje, eller ble forsøket avbrutt av ytre omstendigheter, som at politiet grep inn eller offeret kom seg unna? Loven har egne regler om straffritak for den som frivillig avstår fra å fullføre forsøket eller avverger følgen – en regel som skal oppmuntre til at man trekker seg fra en planlagt forbrytelse selv etter at forsøksgrensen er passert, fremfor å fullføre den bare fordi «skaden uansett er skjedd» rettslig sett.

Hvorfor dette er viktig å forstå

For folk flest kan denne grensedragningen virke som juridisk hårkløveri, men den har stor praktisk betydning – både for politiets adgang til å gripe inn før noe skjer, og for hvor sikker påtalemyndigheten må være før noen kan tiltales og dømmes. Terskelen skal ikke settes for lavt, slik at man risikerer å straffe folk for handlinger som i realiteten aldri ville blitt fullført, og som bare besto av tanker som senere kunne blitt forkastet. Samtidig skal den heller ikke settes så høyt at politiet må vente og se om et alvorlig lovbrudd faktisk gjennomføres, før de kan gripe inn og forhindre en skade. Rt. 2008 s. 867 er et av de sentrale eksemplene på hvordan norske domstoler balanserer nettopp disse hensynene i praksis, og dommen er fortsatt pensum for jusstudenter og et viktig verktøy for aktorer og forsvarere som skal argumentere om hvor grensen egentlig går i den enkelte, konkrete sak.

Grensedragningen får også konsekvenser utenfor selve rettssalen. Politiets etterretning og forebyggende arbeid handler i stor grad om å avdekke kriminalitet før den skjer, men jo tidligere politiet griper inn, desto vanskeligere kan det være å bevise at forberedelsene faktisk hadde passert grensen til straffbart forsøk. Dette skaper et vedvarende spenningsforhold mellom ønsket om å forebygge alvorlig kriminalitet mest mulig effektivt, og kravet om at ingen skal dømmes for noe de i realiteten aldri kom til å gjennomføre. Rettspraksis som Rt. 2008 s. 867 gir domstolene, påtalemyndigheten og forsvarere et felles språk og en felles målestokk for å navigere nettopp denne typen vanskelige, grensetilfelle-vurderinger.

Kort oppsummert - Norsk strafferett skiller mellom straffri forberedelse og straffbart forsøk. - Forsøk krever forsett om å fullbyrde lovbruddet, og en handling som leder direkte mot gjennomføringen. - Vanlig forberedelse, som å skaffe verktøy eller undersøke et åsted, regnes normalt ikke som straffbart. - Rt. 2008 s. 867 er en sentral avgjørelse om nøyaktig hvor grensen mellom forberedelse og forsøk går. - Avgjørelsen brukes fortsatt som referansepunkt i vurderingen av «forsøkets nedre grense».