Hva skjer med erstatningskravet når gjerningspersonen er utilregnelig?

Utilregnelighet gjelder straffen, ikke uten videre erstatningen

Straffansvar og erstatningsansvar er to separate spørsmål med hvert sitt regelverk. At retten kommer til at gjerningspersonen var utilregnelig etter straffeloven § 20, betyr at han ikke kan straffes. Det sier ikke at skaden du er påført, blir uten oppgjør. Hvordan de to ansvarsformene skiller seg, er forklart i spørsmålet Hva er forskjellen på strafferettslig og erstatningsrettslig ansvar?.

Forskjellen i praksis er at straff krever skyld som kan klandres, mens erstatningsloven har en egen regel for dem som ikke kan klandres på samme måte.

Hva § 1-3 i skadeserstatningsloven sier

Bestemmelsen står i skadeserstatningsloven § 1-3, og den bruker eldre ord. Den gjelder den som er «sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden». I dag ville man si alvorlig psykisk sykdom, utviklingshemming eller bevisstløshet. En slik skadevolder plikter å erstatte skaden «for så vidt det finnes rimelig», og retten skal ta hensyn til den atferden som ble utvist, til skadevolderens økonomiske evne og til forholdene ellers.

Ansvaret er altså ikke automatisk og ikke fullt ut. I praksis betyr økonomisk evne ofte mye. En skadevolder uten inntekt og formue blir sjelden pålagt et stort beløp, selv om skaden er stor.

Er tilstanden selvforskyldt og forbigående, for eksempel fordi skadevolderen har tatt rusmidler, gjelder en annen regel. Da har han det ansvaret som ellers ville følge av de alminnelige erstatningsreglene, og rimelighetsvurderingen faller bort.

Staten kan betale det gjerningspersonen ikke kan

Her har voldsutsatte en egen rettighet. Voldserstatningsloven § 7 sier at den som er utsatt for en handling nevnt i § 1, har rett til erstatning fra staten når skadevolderen er ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Det spiller imidlertid ingen rolle om skadevolderen er død eller ukjent, eller om han ikke kan holdes ansvarlig for hele erstatningsbeløpet etter skadeserstatningsloven § 1-3. Staten dekker altså det som gjerningspersonen ikke kan eller ikke skal betale.

Etter voldserstatningsloven § 4 kan du kreve erstatning for personskade, menerstatning, erstatning for død og oppreisning. Erstatningen skal ikke avkortes etter skadeserstatningsloven § 1-3. Har skadevolderen allerede betalt, trekkes det fra. Taket er 60 ganger grunnbeløpet i folketrygden per person per sak (§ 5), med mulighet for å fravike i særlige tilfeller.

Handlingen må være en av dem som er listet i voldserstatningsloven § 1, for eksempel alvorlige voldshandlinger og seksuallovbrudd. Lovteksten sier ikke uttrykkelig noe om hvordan handlinger begått av utilregnelige personer behandles. Kontoret for voldsoffererstatning må vurdere det i den enkelte sak.

Det er også frister. Ble erstatning tilkjent ved dom, må krav om utbetaling fremmes innen seks måneder etter at dommen ble rettskraftig (§ 6). Ble straffesaken avsluttet uten domstolsbehandling, må søknaden fremmes innen ett år etter endelig påtaleavgjørelse eller dom (§ 7). Forholdet må i begge tilfeller være anmeldt.

Kravet mot gjerningspersonen i selve straffesaken

Etter straffeprosessloven § 3 kan et rettskrav fra den skadelidte mot siktede fremmes i straffesaken, når det springer ut av samme handling. Er det oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede, skal kravet alltid fremmes etter § 428. Retten kan likevel nekte kravet forfulgt hvis det åpenbart er mest hensiktsmessig å behandle det som sivil sak.

Lovteksten sier ikke hva som skjer med kravet i straffesaken når siktede er utilregnelig og ikke kan straffes. Retten kan også nekte å behandle kravet i straffesaken hvis det åpenbart er mest hensiktsmessig å ta det som sivil sak (§§ 427 og 428).

Mona og kravet på 120 000 kroner

Mona er 45 år og blir utsatt for et overfall av naboen Bjørn, som er 38. Hun blir innlagt på sykehus og er sykmeldt i fire måneder. Dokumentert tap er 120 000 kroner, hovedsakelig tapt inntekt og behandlingsutgifter. Retten finner at Bjørn var psykotisk og utilregnelig, og overfører ham til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62.

Bjørn har knapt noe å betale med, og etter § 1-3 ville en domstol sannsynligvis redusert et krav mot ham, blant annet ut fra den økonomiske evnen hans. Mona venter derfor ikke å få mer enn en brøkdel fra ham. Hun søker i stedet Kontoret for voldsoffererstatning, innen ett år etter at dommen ble rettskraftig. Forholdet er anmeldt. Bjørns manglende ansvar for hele beløpet hindrer ikke utbetaling, og erstatningen skal ikke avkortes etter § 1-3. Kan Mona dokumentere tapet på 120 000 kroner, er det dette kontoret vurderer. Har Bjørn betalt noe, trekkes det fra.

Kort oppsummert

• Utilregnelighet fritar for straff, men ikke automatisk for erstatning.
• Etter skadeserstatningsloven § 1-3 kan en utilregnelig skadevolder være erstatningsansvarlig i den grad det er rimelig. Selvforskyldt forbigående rus gir vanlig ansvar.
• Staten kan dekke voldsoffererstatning selv om skadevolderen ikke kan holdes ansvarlig for hele beløpet, og erstatningen avkortes ikke etter § 1-3.
• Kravet kan fremmes i straffesaken eller søkes hos Kontoret for voldsoffererstatning, og begge deler har frister.