§ 4 — Hva staten kan erstatte

§ 4 sier hva staten faktisk kan betale erstatning for. § 1 sier hvilke handlinger som kan gi rett til voldserstatning. § 4 sier hvilke typer tap og krenkelser som kan erstattes når du først er innenfor loven.

Det viktigste er at voldserstatning ikke er én samlet pott. Det er flere forskjellige erstatningsposter. En erstatningspost er en type krav. Du kan for eksempel ha krav på penger fordi du har hatt utgifter. Du kan ha krav på penger fordi du har mistet inntekt. Du kan ha krav på menerstatning fordi du har fått en varig skade. Du kan også ha krav på oppreisning fordi handlingen var en alvorlig krenkelse.

§ 4 viser til skadeserstatningsloven §§ 3-1, 3-2, 3-4 og 3-5. Det betyr at voldserstatningsloven ikke lager helt egne regler for alt. Den henter inn de vanlige reglene om personskade, menerstatning, dødsfall og oppreisning. Skadeserstatningsloven § 3-1 sier blant annet at personskadeerstatning skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og framtidige utgifter som personskaden antas å føre til. (Lovdata)

På vanlig norsk betyr det at du må sortere kravet ditt. Ikke skriv bare: «Jeg krever erstatning for alt.» Skriv heller hva du faktisk krever. Har du betalt psykolog? Har du hatt egenandeler hos lege? Har du mistet lønn? Har du blitt varig skadet? Har du krav på oppreisning? Har noen dødd, slik at etterlatte har krav?

Dette er viktig fordi dokumentasjonen blir forskjellig. Utgifter dokumenteres med kvitteringer. Inntektstap dokumenteres med lønnsslipper, skattemelding, NAV-vedtak eller bekreftelse fra arbeidsgiver. Varig skade må normalt dokumenteres medisinsk. Oppreisning bygger mer på selve krenkelsen, hva slags handling det var, og hvor alvorlig den var.

Andre ledd er også viktig. Det sier at erstatningen ikke skal avkortes etter enkelte regler i skadeserstatningsloven. Avkortes betyr settes ned. Enkelt sagt skal staten ikke redusere erstatningen fordi skadevolderen er barn, fordi skadevolderen ikke kan holdes fullt ansvarlig på grunn av sinnstilstand, eller fordi retten ellers kunne lempet ansvaret etter skadeserstatningsloven § 5-2 første punktum. Det gjør ordningen tryggere for deg. Du skal ikke tape voldserstatning bare fordi skadevolderen ikke selv kan betale fullt ut.

Tredje ledd sier noe annet: Hvis skadevolderen allerede har betalt noe, skal det trekkes fra. Det er naturlig. Du skal ikke få samme beløp to ganger. Hvis skadevolderen har betalt 30 000 kr av et krav på 100 000 kr, er det 70 000 kr som står igjen.

§ 4 er derfor både en rettighetsregel og en rydde-regel. Den gir deg rett til bestemte typer erstatning. Samtidig tvinger den fram en sortering: Hva slags krav er dette? Hvilken dokumentasjon finnes? Er noe allerede betalt?

Hva kan du kreve i voldserstatning?

Du kan kreve fire hovedtyper erstatning etter § 4: personskadeerstatning, menerstatning, erstatning ved dødsfall og oppreisning.

Personskadeerstatning gjelder økonomisk tap etter skade på kroppen eller psyken. Det kan være behandlingsutgifter, medisiner, reise til behandling, ødelagte framtidsmuligheter i arbeid, eller tapt inntekt fordi du ikke klarte å jobbe etter handlingen. Psykiske skader kan også være personskade. Angst, PTSD, depresjon, søvnvansker eller andre reaksjoner kan være relevante hvis de kan knyttes til handlingen.

Menerstatning er noe annet. Det er erstatning for varig og betydelig skade som påvirker livsutfoldelsen din. Livsutfoldelse betyr muligheten til å leve livet ditt som før. Det kan gjelde fysisk funksjon, psykisk helse, smerter, sosialt liv, fritid og hverdagsliv. Menerstatning handler ikke først og fremst om lønnstap. NAV forklarer tilsvarende at menerstatning er en personlig erstatning for konkret fysisk eller psykisk varig skade, og ikke er erstatning for tapt inntekt. (nav.no)

Erstatning ved dødsfall gjelder de etterlatte. Hvis en person dør som følge av en handling som omfattes av loven, kan etterlatte ha krav. Det kan for eksempel gjelde gravferdsutgifter, tap av forsørger og andre krav etter skadeserstatningsloven § 3-4. Hvem som kan kreve hva, avhenger av forholdet til avdøde og hvilket tap som faktisk foreligger.

Oppreisning er erstatning for selve krenkelsen. Det er ikke en kvitteringspost. Du trenger ikke vise at du har betalt 50 000 kr i utgifter for å kreve 50 000 kr i oppreisning. Oppreisning handler om tort, smerte og den ikke-økonomiske belastningen ved å bli utsatt for en alvorlig handling. Ved voldtekt, mishandling i nære relasjoner, grove seksuelle overgrep og alvorlig vold er oppreisning ofte en sentral del av kravet.

Det viktigste er at disse postene ikke må blandes. En person kan ha krav på flere samtidig. En annen kan bare ha krav på én. Du kan for eksempel ha krav på oppreisning selv om du ikke har tapt inntekt. Du kan også ha store økonomiske tap selv om oppreisningen er en egen post ved siden av.

Hva betyr personskade i voldserstatning?

Personskade betyr skade på deg som person. Det kan være fysisk skade. Det kan også være psykisk skade. Mange voldssaker handler ikke bare om blåmerker, brudd eller arr. De handler om søvn, uro, panikk, skam, konsentrasjon, arbeidsevne og trygghet.

Hvis du krever personskadeerstatning, må du vise et økonomisk tap. Det kan være penger du allerede har brukt. Det kan også være penger du sannsynligvis vil tape i framtiden. Eksempler er egenandeler, psykologtimer, medisiner, tannbehandling, fysioterapi, transport til behandling, tapt lønn, redusert arbeidsevne og framtidige behandlingsutgifter.

Her er dokumentasjon avgjørende. En legejournal kan vise skade og behandling. En kvittering kan vise utgift. En lønnsslipp kan vise hva du tjente før. Et NAV-vedtak kan vise sykepenger, arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. En arbeidsgiverbekreftelse kan vise fravær og lønnstap.

Du bør ikke undervurdere små utgifter. Mange små utgifter kan bli store over tid. Reiser til behandling, egenandeler og medisiner kan virke lite hver for seg. Men hvis du går til behandling i ett år, kan summen bli høy. Skriv derfor ned alt.

Du bør heller ikke overdrive. Kravet blir sterkere når det er konkret. Det er bedre å skrive «egenandeler hos psykolog: 4 320 kr, dokumentert med kvitteringer» enn «jeg har hatt masse utgifter». Staten vurderer krav etter dokumentasjon, ikke etter hvor fortvilet saken føles.

Hva betyr oppreisning?

Oppreisning er penger for den krenkelsen du er utsatt for. Det er den posten mange forbinder med «erstatning for volden». Den skal markere at handlingen var alvorlig, og at du ble utsatt for noe som ikke kan måles fullt ut i kvitteringer.

Oppreisning kan være aktuelt selv om du ikke har økonomisk tap. Hvis du ble utsatt for voldtekt, kan oppreisning være aktuelt selv om du ikke mistet lønn. Hvis du ble utsatt for mishandling i nære relasjoner, kan oppreisning være aktuelt selv om du ikke har betalt store behandlingsutgifter. Hvis du ble utsatt for grov vold, kan oppreisning være aktuelt ved siden av personskadeerstatning.

Størrelsen på oppreisningen avhenger av handlingen og alvorligheten. Domstolene har ofte nivåer for ulike typer saker. Voldserstatningsmyndighetene ser på hva som er fastsatt i dom, eller hva som følger av alminnelige erstatningsregler hvis saken behandles uten dom.

Det er lett å blande oppreisning og menerstatning. De er ikke det samme. Oppreisning handler om krenkelsen. Menerstatning handler om varig og betydelig skade. Du kan ha krav på oppreisning uten varig skade. Du kan også ha krav på menerstatning hvis skaden er varig og alvorlig nok.

Hva betyr at erstatningen ikke skal avkortes?

Avkorting betyr at erstatningen settes ned. § 4 andre ledd sier at erstatningen ikke skal avkortes etter skadeserstatningsloven § 1-1, § 1-3 eller § 5-2 første punktum.

Dette er en praktisk beskyttelse for deg. Den betyr at staten ikke skal redusere voldserstatningen din på grunn av enkelte forhold hos skadevolderen. Hvis skadevolderen var mindreårig, psykisk syk, ukjent, død eller ute av stand til å betale, skal ikke det i seg selv gjøre at du får mindre fra staten etter denne regelen.

Poenget med voldserstatningsordningen er nettopp at du skal kunne få erstatning fra staten i saker der skadevolderen ikke nødvendigvis betaler. Staten kan senere kreve regress fra skadevolderen etter § 11. Men det er et forhold mellom staten og skadevolderen. Det skal ikke først og fremst gå ut over deg.

Dette betyr ikke at erstatning aldri kan settes ned. Andre regler kan fortsatt ha betydning. Etter § 7 kan erstatningen for eksempel settes ned i enkelte situasjoner hvis skaden er oppstått under slike forhold at det er urimelig at staten yter full erstatning. Men § 4 andre ledd stenger for bestemte typer avkorting.

Hva hvis skadevolderen allerede har betalt?

Da trekkes beløpet fra. Dette står direkte i § 4 tredje ledd.

Hvis skadevolderen har betalt 20 000 kr, og det samlede kravet er 120 000 kr, er utgangspunktet at staten ikke betaler de samme 20 000 kr på nytt. Staten skal dekke det som står igjen, hvis vilkårene ellers er oppfylt.

Dette gjelder uansett hvordan betalingen kom. Det kan være betaling etter dom. Det kan være betaling etter avtale. Det kan være delbetaling gjennom namsmyndighetene. Det viktige er at samme tap ikke dekkes to ganger.

Du bør derfor opplyse om alt som er betalt. Ikke skjul det. Hvis du lar være å opplyse om betaling, kan det skape problemer senere. § 12 gir også regler om tilbakebetaling hvis noen har gitt uriktige opplysninger eller holdt tilbake viktige forhold.

Lag en enkel oversikt over kravet ditt. Del det i fire mulige deler: personskade, menerstatning, dødsfall og oppreisning. Skriv null på de postene som ikke gjelder deg.

For personskade skriver du alle utgifter og alt inntektstap. Legg ved kvitteringer, legejournaler, NAV-vedtak, lønnsslipper og bekreftelser. For menerstatning skriver du hva som er varig, og legger ved medisinsk dokumentasjon. For oppreisning viser du til handlingen, dommen eller straffesaken. For dødsfall samler du dokumentasjon på utgifter, forsørgelse og familieforhold.

Skriv også om skadevolderen har betalt noe. Ta med dato, beløp og dokumentasjon. Det gjør saken ryddig og hindrer feil utbetaling.

Bruk et enkelt språk i kravet. Skriv «jeg krever 6 480 kr i egenandeler» heller enn «jeg krever kompensasjon for helsemessige merutgifter». Jo tydeligere du skriver, jo lettere er det å forstå kravet.