Ny partner og barna: rettigheter og grenser i bonusfamilien

Hva en ny partner ikke har

Foreldreansvaret ligger hos barnets foreldre. Barnelova § 30 sier at de som har foreldreansvaret, har rett og plikt til å ta avgjørelser for barnet i personlige forhold. Etter §§ 34 og 35 er det foreldrene som har foreldreansvaret, enten sammen eller alene. En ny kjæreste eller ektefelle til forelderen er ikke nevnt, og kommer ikke inn bare fordi dere bor sammen.

Det betyr at en bonusforelder ikke kan bestemme hvilken skole barnet skal gå på, hvor i landet det skal bo eller om det skal ha en bestemt behandling. Slike valg tas av foreldrene.

Forsørgelse og penger

Etter barnelova § 66 er det foreldrene som skal bære utgiftene til barnets forsyning og utdanning, etter evne og økonomisk kår. Steforeldre er ikke nevnt. Plikten gjelder også andre som har fått foreldreansvaret etter at begge foreldrene er døde.

I praksis bruker mange bonusfamilier felles økonomi. En partner som betaler for mat, fritidsaktiviteter eller klær, gjør det frivillig. Det gir ikke partneren rett til å bestemme, og det gir ikke barnet et krav på bidrag fra partneren. Et tilsvarende bilde gjelder arv: barnet arver ikke automatisk etter en stefar eller stemor, som forklart i artikkelen om hvorfor stebarn ikke arver automatisk.

Hvem som bestemmer i hverdagen

Barnelova fordeler beslutningene på flere nivåer. Foreldrene med foreldreansvar tar de store avgjørelsene sammen. Bor barnet fast hos bare den ene, kan den andre ikke sette seg imot at bostedsforelderen tar avgjørelser om vesentlige sider av omsorgen, for eksempel barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser om dagliglivet, jf. barnelova § 37. Mens barnet er hos den andre forelderen, er det vanlig forstått at den forelderen bestemmer det som hører til det daglige. En grundigere gjennomgang finner du i artikkelen om hvem som bestemmer i barnets hverdag.

En ny partner står utenfor denne fordelingen. Partneren har ingen selvstendig beslutningsrett, men kan handle på forelderens vegne i det som hører til hverdagen: lage middag, følge opp leksene, kjøre til trening, sette grenser i hjemmet. Forelderen må gjerne være tydelig overfor barnet på at partneren handler med hennes eller hans støtte.

Barnet er ikke bare et objekt for de voksnes avtaler. Etter barnelova § 31 skal foreldrene høre hva barnet har å si før de tar avgjørelser om personlige forhold, og legge vekt på det barnet mener etter alder og modenhet. Det samme gjelder andre som barnet bor hos eller som har med barnet å gjøre. Det betyr at også en bonusforelder skal lytte til barnet.

Barn som ikke liker en ny partner, kan ikke bestemme at partneren skal flytte ut. Men barnets reaksjoner er viktige for hvordan foreldrene bør legge opp samlivet. Mange familier gjør lurt i å la forelderen stå for oppdragelsen i begynnelsen og la bonusforelderen komme gradvis inn.

Når forelderen dør

Døyr en forelder som har foreldreansvar sammen med den andre, får den som lever, foreldreansvaret alene, jf. barnelova § 38. Partneren til den avdøde forelderen får det ikke automatisk. Loven sier at den gjenlevende og andre kan kreve å få foreldreansvar etter reglene i §§ 64 til 64 d, og dermed har en bonusforelder en vei til å legge frem saken. Retten avgjør etter hva som er best for barnet.

Retten bygger avgjørelsen på hva som er best for barnet. At barnet kjenner partneren og har bodd sammen med henne eller ham, er forhold som kan trekkes frem i en slik sak.

Slik kan rettsstillingen styrkes

Det finnes få muligheter, og de fleste krever noe av den biologiske forelderen.

Adopsjon er den mest vidtrekkende. Etter adopsjonsloven § 13 kan den ene ektefellen adoptere den andres barn, og søkeren må ha oppfostret barnet i minst fem år, med mulighet for unntak. Den andre ektefellen, altså barnets forelder, må samtykke, og betingelsene står i artikkelen om stebarnsadopsjon.

Mindre inngripende er skriftlige avklaringer med barnets forelder og barnehage eller skole, for eksempel om hvem som kan hente. Det gir partneren en praktisk rolle uten å endre rettsstillingen.

Kort oppsummert

• En ny partner får ikke foreldreansvar og har ikke plikt til å forsørge bonusbarna.
• Forelderen barnet bor fast hos, avgjør de vesentlige sidene av omsorgen, og forelderen barnet er hos avgjør hverdagen.
• Partneren kan hjelpe til i praksis, men bare med forelderens støtte.
• Barnets mening skal høres, og barnets reaksjoner betyr noe for hvordan bonusfamilien bygges opp.
• Ved dødsfall kan en bonusforelder kreve foreldreansvar for retten, og adopsjon gir sterkere stilling.