Barnelova
§ 66 — Grunnregelen for barnebidrag: Du har plikt til å forsørge barnet
Hvem betaler for at et barn eksisterer i Norge? Det er foreldrene. Loven sier at du har plikt til å forsørge barnet ditt etter hvor mye du evner å tjene.
Kort svar
Begge foreldre har en ufravikelig plikt til å bære kostnadene for å forsørge og utdanne barnet sitt. Hvor mye hver av dere må betale, deles innbyrdes basert på hvor mye dere tjener. Tjener du mest, betaler du mesteparten av regningen.
Paragraftekst
Hva betyr dette på vanlig norsk?
Dette er bærebjelken for alt som handler om barnebidrag ("fostringsplikt") i Norge. Det betyr i praksis to ting:
1. Staten betaler ikke for barnet, DU gjør det. Det er du og den andre forelderen som har satt barnet til verden. Dere har ansvaret for mat, klær, husleie, strøm, SFO og utstyr. Hvis barnet har egen formue (for eksempel en stor arv og penger på konto), skal først og fremst foreldrene betale for utgiftene, "når barnet sjølv ikkje har midlar til det", noe de aller færreste barn har.
2. Delt etter evne. Barneoppdragelse er et spleiselag. Loven sier "etter evne". Det betyr at staten beregner hva et gjennomsnittsbarn koster i måneden (for eksempel 8 000 kr). Er foreldrene millionærer, koster kanskje barnet mer ("etter dei økonomiske kåra"). Men andelen dere betaler, splittes etter inntekt. Tjener far tre ganger så mye som mor, skal han brødfø tre fjerdedeler av barnets totale kostnad, mens mor betaler en fjerdedel.
Denne skyldnaden til å forsørge barnet forsvinner aldri (frem til de er 18, eller ferdig på skole). Den gjelder enten dere er gift, samboere, eller du bare betaler barnebidrag fordi barnet bor hos den andre. Selv om du mangler foreldreansvar og aldri har sett barnet ditt, har du nøyaktig like stor økonomisk "skyldnad".
Det andre leddet sikrer at hvis begge foreldrene dør, og tante tar over foreldreansvaret i en rettssak (etter § 64), så overtar tante også denne underholdsplikten. Hun må brødfø barnet, men får da tilgang til barnets arv, trygd og stønader for å klare det.
Eksempel
Eksempel · Den rike og den fattige
Sofie er student og jobber deltid. Hun tjener 200 000 kr i året. Pappaen til barnet, Lars, er toppleder og tjener 1,8 millioner kr i året. Lars klager over at han betaler "alt" for barnet og krever at Sofie spytter inn 50 % av kostnadene på barnehage og klær. Han tar feil. Barnelova § 66 slår fast at de skal "skyte til det som trengst etter evne". Siden Lars har en voldsom evne, og Sofie en ekstremt lav evne, blir den lovmessige fordelingen at Lars betaler nesten hele gildet, enten han liker det eller ikke.
Vanlige feil
- En forelder krever at utgiftene til barnet alltid skal deles på midten, 50/50, selv om de har ulik inntekt. (Du deler etter evne/brøk, ikke 50/50, hvis den ene krever NAV-fastsettelse).
- Tro at man kan si fra seg farskapet fordi man ikke har råd til barnebidrag. (Fostringsplikt kan aldri velges bort med en avtale).
- Barnefaren betaler ingenting med argumentet: "Sønnen fikk jo nettopp 500 000 kr på konto i arv etter farfar". Barnets egne penger skal i hovedsak ikke spises opp til hverdagsmat så lenge foreldrene har lønn.
Hva bør du gjøre?
Dumme spørsmål
Fritar delt fast bosted (50/50) meg for underholdsplikten/barnebidrag?
Dette er kanskje den vanligste myten i Norge. Mange kjemper for 50/50 for å "slippe bidrag". Men plikten i § 66 gjelder uavhengig av hvor barnet sover. Har du barnet nøyaktig halvparten av tiden, betaler du for maten og klærne i ditt hjem (din halvpart). MEN: Hvis du tjener en million i året, og mor tjener 300 000, er din *evne* (din andel av ansvaret for at barnet har et godt liv) fremdeles mye større enn hennes. Da sier reglene i NAV at du fremdeles skal betale et barnebidrag over til henne, slik at barnet har tilnærmet lik levestandard i begge de to hjemmene. Det blir riktignok lavere enn ved vanlig samvær, men du slipper ikke unna.