Kan jeg kalle et produkt «gratis» når kunden må betale frakt?
Ja, overfor forbrukere kan du kalle et produkt «gratis» selv om kunden betaler frakten, men ikke hvis kunden må betale noe mer enn det. Forskriften om urimelig handelspraksis forbyr «gratis» når forbrukeren må betale utover de uunngåelige utgiftene ved å svare på tilbudet og hente varen eller betale for leveringen. Fraktprisen må komme tydelig frem før kunden bestemmer seg. Legger du på et håndteringsgebyr eller skjuler en betalt tjeneste bak tilbudet, blir «gratis» ulovlig eller villedende.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Hva forskriften sier om ordet «gratis»
Forskrift om urimelig handelspraksis lister opp former for markedsføring som under alle omstendigheter regnes som urimelige. Én av dem er å beskrive en ytelse som «gratis», «vederlagsfri», «uten betaling» eller lignende dersom forbrukeren skal betale mer enn de uunngåelige utgiftene for å reagere på tilbudet, samt henting eller betaling for levering av artikkelen.
Det betyr to ting. For det første kan du kalle produktet gratis selv om kunden betaler for at det blir levert. For det andre er det ikke noen avveining når forbudet først gjelder: gjør du det, er det ulovlig, uten at tilsynet må bevise at kunden ble lurt. Forskriften er gitt med hjemmel i markedsføringsloven § 6 femte ledd, og gjelder overfor forbrukere.
Uttrykket «uunngåelige utgifter» dekker for eksempel porto for å sende inn en bestilling, eller kostnaden ved å ringe eller sende en melding for å ta imot tilbudet. Det er altså utgifter kunden ikke kommer utenom for å svare, ikke gebyrer du selv har valgt å legge på.
Hva som regnes som frakt, og hva som ikke gjør det
Frakt er betaling for at varen kommer frem til kunden, eller for at kunden henter den. Det er den delen av prisen forskriften uttrykkelig lar kunden betale uten at «gratis» faller.
Andre påslag er ikke omfattet. Typiske eksempler er et ekspedisjonsgebyr, et håndteringsgebyr eller et administrasjonsgebyr som ligger utenfor selve leveringen. Hva som er selve leveringen, avgjøres konkret, men kalles gebyret noe annet enn frakt, og dekker det plukking, pakking eller betalingsformidling, bør du ikke regne med at det er dekket av unntaket.
Frakten må være synlig og ærlig
Selv om ordet er lov, må resten av tilbudet være riktig. Markedsføringsloven § 8 sier at ved oppfordring til kjøp skal prisen oppgis inklusive avgifter, og at alle ytterligere kostnader for frakt, levering eller porto skal oppgis. Kan de ikke regnes ut på forhånd, skal det opplyses om at slike kostnader kan komme. Alle priser skal dessuten inkludere merverdiavgift (prisopplysningsforskriften § 3).
Skjul derfor ikke fraktprisen til siste steg i kassen. Står den først etter at kunden har fylt inn kortopplysningene, kan tilbudet være villedende etter §§ 7 og 8 selv om du ikke har brutt «gratis»-forbudet.
Det samme gjelder hvis frakten er satt urimelig høyt, slik at den i praksis er prisen på produktet. Ligger fraktbeløpet langt over det leveringen koster deg, og er mellomlegget i realiteten betaling for varen, kan hele tilbudet vurderes som villedende. Loven setter ikke et fast tak for frakt, men en slik vurdering gjøres etter helheten.
Håkon og det gratis prøvesettet
Håkon Moe driver en nettbutikk med hudpleie. Han annonserer «Gratis prøvesett, du betaler bare frakt 59 kr» og viser fraktbeløpet rett under knappen. Kunden betaler 59 kroner i frakt og ingenting annet. Dette er innenfor forskriften.
Tenk at Håkon senere legger til et «ekspedisjonsgebyr» på 20 kroner for hver bestilling. Kunden betaler da 79 kroner for noe som er kalt gratis. Gebyret er ikke frakt, og kunden kunne ikke unngått det, så annonsen bryter forbudet mot å bruke «gratis» når forbrukeren må betale mer.
Et tredje tilfelle: Håkon lar kunden få prøvesettet gratis, men melder dem samtidig inn i et abonnement til 199 kroner måneden hvis de ikke sier opp innen 14 dager. Selve ordet «gratis» kan stemme for første levering, men tilbudet skjuler en betalt tjeneste. Det kan være villedende etter § 8. Du kan lese mer om gratistilbud som skjuler abonnement.
Andre ord enn «gratis»
Forbudet gjelder ikke bare ordet «gratis». Forskriften nevner «vederlagsfri» og «uten betaling», og tilføyer «eller lignende». Uttrykk som «0 kr», «på huset» og «helt uten kostnad» sier det samme til forbrukeren, og vil bli vurdert likt. Bruker du dem sammen med frakt, gjelder samme regel: frakt går bra, annet påslag gjør det ikke.
Overfor bedriftskunder gjelder ikke forskriften. Der er det forbudt å bruke en uriktig eller villedende fremstilling som kan påvirke etterspørselen, etter markedsføringsloven § 26.
Hva skjer ved brudd
Forbrukertilsynet kan forby markedsføringen (§ 40) og sikre vedtaket med tvangsmulkt (§ 41). Brudd på forskrift gitt i medhold av § 6 femte ledd kan dessuten gi overtredelsesgebyr når bruddet er vesentlig eller har skjedd flere ganger, og når det er forsettlig eller uaktsomt (§ 42). Et enkeltstående og uvesentlig brudd gir ikke gebyr, men kan fortsatt gi forbud.
Les gjerne også hvorfor «gratis» i reklame kan være ulovlig for kundens side.
Kort oppsummert
- Du kan kalle produktet gratis når kunden bare betaler frakt eller henting og de uunngåelige utgiftene for å svare på tilbudet.
- Et håndteringsgebyr, ekspedisjonsgebyr eller annet påslag gjør at «gratis» ikke kan brukes overfor forbrukere.
- Fraktprisen skal oppgis tydelig og inkludert mva før kunden bestemmer seg (markedsføringsloven § 8).
- Urimelig høy frakt eller skjult abonnement kan gjøre hele tilbudet villedende etter § 7.
- Vil du kalle noe gratis og la kunden betale frakt, gjør du det best ved å la fraktbeløpet stå synlig ved siden av tilbudet.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.