Gjensidig testament og to familier: slik fordeles arven etter begge

Hvordan et gjensidig testament virker mellom to familier

Et felles testament er to personers testament i samme dokument. Et gjensidig testament er to testamenter der hver av dem setter den andre inn som arving. De to henger ofte sammen, men ikke alltid. Arveloven § 60 sier at spesialreglene i §§ 61 og 62 gjelder begge deler, så også to separate testamenter som er skrevet til fordel for hverandre, får reglene.

Problemet oppstår fordi det er to slekter involvert. Når Marte dør, vil hun at Torstein skal ha trygghet. Men en dag dør også Torstein, og da er det ikke gitt hvem som skal ha det som er igjen. Er det Martes søster, Torsteins bror, eller begge? Lovens regler tar stilling til tre øyeblikk: mens begge lever, etter det første dødsfallet og etter det andre.

Fordelingsreglene i § 62 er reserveregler. Står det noe annet i testamentet, er det testamentet som gjelder, så langt loven tillater det. Derfor er det en stor forskjell på et testament som bare sier «lengstlevende arver alt» og et som også sier hva som skjer etterpå.

Mens begge lever: endring krever at den andre vet om det

Du kan endre eller trekke tilbake din egen del av et gjensidig testament. Men endringen er gyldig bare hvis den andre testatoren har fått kunnskap om den før du dør (arveloven § 61 første ledd). Det kreves ikke samtykke, bare at den andre vet. En lapp i skuffen som aldri blir vist frem, er derfor ikke nok.

Loven har to unntak. Endringen gjelder likevel hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å si fra, for eksempel fordi den andre er alvorlig syk og ikke kan ta imot beskjeden. Den gjelder også hvis den andre etter endringen får minst like god rett til arv som før.

Bakgrunnen er at den andre har innrettet seg etter testamentet. Kanskje har han latt være å skrive nytt testament, eller latt være å spare til egne arvinger, fordi han regnet med at avtalen sto.

Lengstlevende eier arven, men er bundet av det som er avtalt

Når den første er død og lengstlevende har overtatt arven etter testamentet, eier hun det hun har fått. Hun kan bo i huset, selge det, bruke pengene og gi gaver. For testamenter uten barn sier arveloven § 62 bokstav a det rett ut: lengstlevende rår i levende live som en eier over hele formuen, selv om testamentet gir den førstavdødes arvinger arverett. Hun kan også når som helst gi én eller flere av dem arveoppgjør, helt eller delvis.

Friheten gjelder imidlertid bare mens hun lever. Hva som skal skje med formuen etter hennes død, er i stor grad låst, hvis testamentet sier noe om det. Etter § 61 annet ledd kan lengstlevende bare endre det som gjelder hennes egne arvinger etter loven, eller dem hun selv har satt inn som arvinger etter eget ønske. Det som er bestemt til fordel for den førstavdødes slekt, kan hun ikke fjerne. Har testatorene ment at lengstlevende skal ha snevrere eller videre frihet, går det foran.

Det finnes et unntak for de enkleste tilfellene. Ville lengstlevende uten testamentet ha arvet alt etter den første, fordi den døde verken hadde barn, foreldre, søsken eller deres etterkommere, kan hun endre testamentet fritt hvis ikke noe annet klart fremgår av det.

Når testamentet ikke sier hvordan arven skal deles etter lengstlevende

Her kommer halvdelingsregelen. Den gjelder bare hvis testatorene ikke etterlater seg livsarvinger, altså barn eller barnebarn, og det ikke er grunn til å tro at de mente noe annet (§ 62).

Det er to varianter. I den første sier testamentet at den førstavdødes arvinger skal ha noe, men ikke hvor mye. Da går halvparten av den samlede formuen til den førstavdødes arvinger og halvparten til lengstlevendes arvinger. I den andre sier testamentet ingenting om hva som skjer etter lengstlevendes død. Lengstlevende kan da disponere også ved testament. Har hun ikke gjort det, går halvparten til den førstavdødes arvinger etter lovens regler for foreldre og besteforeldre med deres etterkommere, og resten til hennes egne. Unntaket er at hun er gift på nytt eller har en samboer som arver etter loven. Da gjelder ikke den automatiske halveringen.

Halvdelingen regnes av den samlede formuen som er igjen når lengstlevende dør, ikke av det hun fikk. Har formuen vokst, deler begge familiene gevinsten.

Reglene i § 62 er reserveregler. Viser testamentet at dere mente noe annet, går det foran, og testamentet tolkes slik testator mente det (§ 57). Når lengstlevende er død, må den som vil gjøre krav etter testamentet, sørge for at minst én av testamentsarvingene varsler tingretten skriftlig innen seks måneder etter at vedkommende fikk vite om dødsfallet og innholdet i testamentet (§ 65). Gjør ingen det, kan retten etter testamentet gå tapt.

Når det finnes barn: pliktdelen går foran

Det som er sagt om § 62 gjelder barnløse. Har noen av dem barn, styres oppgjøret først og fremst av barnas pliktdelsarv. To tredeler av formuen etter den som dør, er pliktdel for livsarvingene, men aldri mer enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert barn eller hver barnelinje. Med et grunnbeløp på 136 549 kroner (fra 1. mai 2026) er taket 2 048 235 kroner per barn. Et testament kan ikke ta pliktdelen fra barna. Reglene står i § 50 i arveloven, og hva pliktdelsarv er er forklart i egen artikkel.

Det betyr at en far i et gjensidig testament ikke kan gi alt til nåværende kone og la barna fra tidligere forhold stå uten noe. Barna kan kreve pliktdelen etter ham. Vil partene likevel ha en annen ordning, må barna selv gå med på den. Reglene i § 61 om bundethet etter første dødsfall gjelder uansett om det er barn, mens halvdelingen i § 62 ikke gjør det.

For samboere er bildet et annet igjen. Uten testament arver en samboer bare i bestemte tilfeller, og et gjensidig testament er ofte det eneste som gir den andre noe særlig. Her må dere selv skrive hva som skal gjelde når begge er døde.

Kort oppsummert

• Et gjensidig testament virker slik at lengstlevende eier arven, men er bundet av det som er bestemt om den førstavdødes arvinger.
• Mens begge lever, kan en endring gjøres bare hvis den andre får vite om den (§ 61).
• Sier testamentet ikke hvordan arven skal deles etter lengstlevende, og det ikke finnes barn, går halvparten til hver slekt (§ 62).
• Har noen barn, gjelder pliktdelen: to tredeler, med tak på 15 ganger grunnbeløpet per barn.
• Det tryggeste er å skrive inn fordelingen etter lengstlevendes død, med brøker og navn.