Flyktningbegrepet i norsk lov forklart

Hvem er flyktning: ordet i hverdagen og i loven

I dagligtale kalles nesten alle som har forlatt et land i krise, for flyktninger. I loven er ordet smalere. En flyktning er en person som er anerkjent som flyktning etter utlendingsloven § 28, eller som oppfyller vilkårene for å bli det.

Definisjonen bygger på FNs flyktningkonvensjon av 1951, som Norge har sluttet seg til. Utlendingsloven har i tillegg egne paragrafer som sier mer presist hva de enkelte ordene betyr. Det er § 29 om forfølgelse og § 30 om forfølgelsesgrunnene.

Mange som får opphold i Norge av humanitære grunner, eller som har kollektiv beskyttelse etter § 34, er ikke flyktninger i lovens forstand. Forskjellen betyr noe for blant annet reisebevis, familieinnvandring og hvordan tillatelsen kan bortfalle.

Velbegrunnet frykt

«Velbegrunnet frykt» har to sider. Du må selv frykte å bli forfulgt, og frykten må ha et objektivt grunnlag. Det må være en reell risiko, ikke bare en teoretisk mulighet.

Du trenger ikke å ha blitt forfulgt allerede. Det som teller, er hva som kan skje deg ved retur, vurdert fremover i tid. At noe har skjedd tidligere, er likevel ofte et sterkt tegn på at det kan skje igjen.

Det er heller ikke et krav at du ble forfulgt før du reiste. Etter § 28 fjerde ledd kan behovet oppstå mens du er i Norge, for eksempel fordi regimet hjemme har endret seg, eller fordi du selv har gjort noe som myndighetene der reagerer på.

Hva som regnes som forfølgelse

Etter § 29 er forfølgelse handlinger som alene eller til sammen utgjør en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter. Loven gir eksempler:

• fysisk eller psykisk vold, også seksualisert vold
• lover og tiltak fra myndighetene som er diskriminerende i seg selv eller blir praktisert diskriminerende
• straff som er uforholdsmessig eller diskriminerende
• straff for å nekte militærtjeneste der tjenesten vil innebære krigsforbrytelser
• handlinger rettet særskilt mot kjønn eller mot barn

Diskriminering i skole og arbeidsliv er som regel ikke nok alene. Men flere tiltak kan til sammen bli så alvorlige at de regnes som forfølgelse.

De fem grunnene etter § 30

Forfølgelsen må skje på grunn av noe ved deg. Dette kalles årsakssammenheng (at forfølgelsen henger sammen med grunnen).

Etnisitet, avstamning eller hudfarge gjelder forfølgelse knyttet til hvem du er født som.

Religion omfatter både tro, mangel på tro og retten til å skifte religion. Både å delta i gudstjenester og å la være kan være vernet.

Nasjonalitet omfatter statsborgerskap, men også tilhørighet til en gruppe med felles kultur, språk eller opprinnelse.

Spesiell sosial gruppe er mennesker med et felles kjennetegn som de ikke kan eller ikke bør måtte endre, og som samfunnet ser på som en gruppe. UDI nevner LHBTI-personer, tidligere ofre for menneskehandel og sårbare grupper av kvinner og barn som eksempler.

Politisk oppfatning omfatter meninger om makthaverne og hvordan de styrer, også om du aldri har handlet ut fra dem.

Det er nok at forfølgeren tror at du har kjennetegnet eller meningen. En person som feilaktig blir sett på som regimekritiker, kan altså være flyktning.

Hvem som kan være forfølgeren

Forfølgeren kan være staten selv, eller en gruppe som kontrollerer staten eller store deler av landet. Det kan også være private, som en milits, en kriminell gruppe eller egen familie. Da må myndighetene være ute av stand til eller uvillige til å gi deg rimelig beskyttelse, se § 29 tredje ledd.

Selv med en reell fare er du ikke flyktning hvis du kan få effektiv beskyttelse i en annen del av hjemlandet. Dette kalles internflukt og står i § 28 femte ledd.

Bokstav b: flyktning uten konvensjonsgrunn

Norsk lov går lenger enn konvensjonen. Etter § 28 første ledd bokstav b anerkjennes også den som står i reell fare for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur som flyktning, selv om faren ikke skyldes en av de fem grunnene.

I mange europeiske land får disse en svakere status som kalles subsidiær beskyttelse. I Norge får begge gruppene flyktningstatus.

Hvem som er utelukket

Noen faller utenfor flyktningbegrepet selv om de har en reell fare. Det gjelder etter § 31 blant annet personer det er alvorlig grunn til å tro har begått krigsforbrytelser eller alvorlige forbrytelser før de kom til Norge. De kan likevel ikke sendes til et sted der de risikerer tortur eller dødsstraff.

Kort oppsummert

• Hvem er flyktning avgjøres etter utlendingsloven § 28, med presiseringer i §§ 29 og 30.
• Frykten må være velbegrunnet, og forfølgelsen må gjelde en alvorlig krenkelse av menneskerettigheter.
• Forfølgelsen må skyldes etnisitet, religion, nasjonalitet, sosial gruppe eller politisk oppfatning, også når forfølgeren bare tror du har den.
• Private kan være forfølgere når staten ikke beskytter deg.
• I Norge er også de som risikerer tortur eller dødsstraff, flyktninger etter bokstav b.