Når familien bor i flere land: arv, testament og skifte

Utgangspunktet: der avdøde hadde sitt vanlige bosted

Når en person dør, må det først avgjøres hvilket lands regler som bestemmer hvem som arver og hvor mye. Det gjelder uansett om du har arvet etter noen i Spania, skal skrive testament før du flytter til Canada, eller har foreldre som bor i Sverige. Norsk lov har ett svar som gjelder for de fleste tilfeller. Arveloven § 78 sier at arveretten i den staten der arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted, skal brukes. Statsborgerskapet teller ikke. Etter norsk lovvalgsregel spiller det heller ingen rolle hvor eiendelene ligger, men et annet land kan ha egne regler for eiendom som ligger der, og de er ikke bundet av den norske regelen.

Regelen gjelder med et forbehold: Hvis det følger noe annet av en overenskomst, altså en avtale mellom Norge og en annen stat, går avtalen foran. Et eksempel er den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte fra 1934, som § 79 nevner.

Det er bostedet ved dødsfallet som teller, ikke bostedet i de fleste årene av livet. En nordmann som bodde i Norge til han ble pensjonist og så flyttet til Portugal, kan ha byttet arveregler uten å ha tenkt på det. Arveretten omfatter blant annet hvem som er arvinger, hvor mye de får, og om barna har pliktdel. Pliktdelen etter norsk rett er to tredeler av formuen, men aldri mer enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert barn eller hvert barns linje. Med et grunnbeløp på 136 549 kroner er taket 2 048 235 kroner per barn. De reglene står i §§ 50 til 56 og gjelder bare når norsk arverett er den som skal brukes.

Hva «vanlig bosted» betyr

Loven definerer ikke uttrykket nærmere. Det er stedet der en person faktisk bor og har sin daglige tilværelse. Hvor bolig, familie, arbeid eller pensjonisttilværelse er, kan telle med. Hvor lenge personen har bodd der, kan også spille inn.

Flytter du til utlandet for noen år, men beholder bolig, familie og tilknytning i Norge, er det ikke sikkert at bostedet har flyttet seg. Er du folkeregistrert som utflyttet, taler det for et nytt bosted, men det er ikke nok alene. For mange som bor i to land vil det derfor være en reell uklarhet, og den kan først avgjøres når noen dør.

Å velge lov i testamentet og formkrav

Noen kan velge. Etter arveloven § 79 kan arvelateren bestemme at arveretten i den staten der han eller hun er eller har vært statsborger, skal gjelde. Valget er ikke gyldig hvis arvelateren er norsk statsborger ved dødsfallet. For norske statsborgere er det derfor ikke mulig å velge bort bostedets regler på denne måten. Valget må være uttrykkelig og gjøres i testamentets form. En nordmann som vil ha mer forutsigbarhet, kan derfor ikke bruke denne veien. Norge er ikke bundet av EUs arveforordning, men den gjelder i EU-landene (Danmark og Irland deltar ikke). Bor en nordmann i et land som bruker forordningen, kan den gi adgang til å velge loven i landet han er statsborger i. Det er da forordningen og landets egne domstoler som avgjør, ikke norsk lov.

Valget kan ikke ta fra ektefelle eller samboer rettigheter etter norsk lov, med mindre vedkommende kjente til det før dødsfallet. Kravet gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle.

Testamentets form er en egen sak. Etter arveloven § 80 er et testament formgyldig selv om det ikke følger de norske formkravene, hvis det oppfyller kravene på stedet der det ble opprettet. Det samme gjelder om det oppfyller kravene i en stat der testator var statsborger eller hadde domisil eller vanlig bosted, enten ved dødsfallet eller da testamentet ble opprettet. For fast eiendom kan reglene der eiendommen ligger brukes. Har du eiendom i flere land, kan altså flere sett med formregler gi et gyldig testament.

Når utenlandsk rett ikke får virkning, og avtaler mellom stater

Selv når utenlandsk rett gjelder, er den ikke ubegrenset. Arveloven § 81 sier at en regel i fremmed rett har virkning i Norge bare så langt den ikke leder til et resultat som er uforenlig med grunnleggende prinsipper i norsk rett. Ordlyden tilsier en høy terskel. Det er ikke nok at utenlandsk rett gir et annet resultat enn norsk.

Paragraf 82 åpner for at Norge inngår overenskomster med andre stater om arv og skifte, og at disse blir norsk lov. Slike avtaler går foran § 78. Er du i en situasjon der flere land er involvert, bør du også sjekke om det finnes en avtale med det aktuelle landet.

Skifte av dødsboet: hvilket land og hvilken domstol

Spørsmålet om hvilket lands arveregler som gjelder, er noe annet enn spørsmålet om hvor boet skal skiftes. Etter § 85 kan det kreves skifte for norsk skiftemyndighet når arvelateren ved sin død hadde sitt vanlige bosted i Norge, med mindre en overenskomst sier noe annet. Skiftet gjennomføres da etter norsk saksbehandling. Kreves skifte i Norge selv om avdøde ikke hadde vanlig bosted her, foretas skiftet etter § 84 ved tingretten for Oslo.

Hadde avdøde ikke sitt vanlige bosted i Norge, og det ikke kreves skifte i bostedsstaten, kan formue i Norge likevel skiftes her. Det forutsetter at noen med rett til å kreve det begjærer det, og at skiftemyndigheten finner det hensiktsmessig. Under samme vilkår kan også formue i utlandet skiftes her, hvis avdøde var norsk statsborger eller ved sin død hadde alminnelig verneting i Norge.

I Petter og Julies sak betyr det at Andreas ikke automatisk kan få saken behandlet i Norge. Bodde Petter i Spania, vil hovedsaken som regel høre til der, mens den norske bankkontoen kan skiftes i Norge hvis vilkårene er oppfylt.

Skal formuen mellom ektefeller deles etter ekteskapsloven, har ekteskapsloven § 97 en tilsvarende regel. Hvis ikke noe annet er avtalt mellom statene, kan det kreves skiftebehandling i Norge når en av ektefellene har sitt vanlige bosted her. Bor ingen av dem her, men minst en av dem har en annen klar tilknytning til Norge, kan det skiftes her hvis ektefellene sammen begjærer det og skiftemyndigheten finner det hensiktsmessig. Skiftet gjennomføres da etter norsk lov.

Kort oppsummert

• Arv i en familie som bor i flere land følger som hovedregel arveretten i staten der avdøde hadde sitt vanlige bosted ved dødsfallet (arveloven § 78).
• En overenskomst mellom Norge og en annen stat kan gå foran hovedregelen.
• En arvelater som ikke er norsk statsborger, kan velge arveretten i et land han eller hun er eller har vært statsborger i, i testamentets form (§ 79).
• Et testament kan være formgyldig etter reglene i et annet land (§ 80), og utenlandsk rett kan settes til side hvis resultatet er uforenlig med grunnleggende norske prinsipper (§ 81).
• Hvor boet skiftes, avgjøres av § 85, og kan være et annet spørsmål enn hvilket lands arveregler som gjelder.