Avdøde hadde bankkonto i Sveits – hvordan får boet tilgang?
Norsk skifteattest holder sjelden alene når banken sitter i Sveits. Avdødes konto utlandet dukker ofte opp som en overraskelse måneder inn i skiftet, gjemt i en gammel kontoutskrift eller et brev ingen har tenkt over før noen faktisk leter etter det. Sveitsiske banker krever som regel egne dokumenter utover det norske skiftet i seg selv, deriblant en oversatt og apostillert skifteattest, og noen ganger et eget arvingsbevis som identifiserer nøyaktig hvem som har rett til hva. Prosessen tar tid, koster penger, og er ikke alltid verdt strevet dersom beløpet som ligger på kontoen, viser seg å være beskjedent.
Avdødes konto utlandet: Nam fant en gammel kontoutskrift i farens skuff
Nam ryddet farens leilighet tre måneder etter dødsfallet, og fant helt bakerst i en skuff en kontoutskrift fra en sveitsisk bank, datert nesten tjue år tilbake, fra tiden faren jobbet periodevis i utlandet før han flyttet hjem til Norge for godt. Ingen i familien hadde noen anelse om at kontoen fantes, langt mindre om den fortsatt var aktiv. Nam ringte banken med den norske skifteattesten i hånden, sikker på at det ville holde som bevis på at han hadde rett til å representere boet. Banken svarte høflig at attesten ikke var tilstrekkelig alene, og at de trengte den oversatt til enten tysk, fransk eller engelsk, samt påført apostille, før de i det hele tatt kunne bekrefte at kontoen eksisterte. Det samme grunnleggende poenget gjelder for de fleste former for arv med utenlandsk tilknytning: et norsk dokument beviser sjelden noe som helst utenfor Norges grenser før noen andre har godkjent at det er ekte.
Apostille og oversettelse: papirarbeidet banken krever
Apostille er et internasjonalt godkjenningsstempel som bekrefter ekthet på tvers av landegrenser, og de fleste sveitsiske banker aksepterer ikke utenlandske offentlige dokumenter uten det. Ved siden av den oversatte og apostillerte skifteattesten, ba banken om en bekreftet kopi av dødsattesten og en oversikt over samtlige arvinger, signert av tingretten som hadde behandlet det norske skiftet. Nam måtte i tillegg legitimere seg med pass, og banken ønsket en kort skriftlig redegjørelse for hvorfor kontoen først nå ble oppdaget, tjue år etter at den sist var brukt aktivt.
Hvorfor sveitsiske banker er ekstra grundige
Sveitsiske banker har lenge hatt et rykte for diskresjon, og selv om reglene rundt bankhemmelighold er endret betydelig de siste tiårene, sitter grundigheten fortsatt igjen i rutinene. Bankene stiller strenge krav til å identifisere hvem som faktisk har krav på midlene, nettopp for å unngå å utbetale til feil person i en sak der originalkunden ikke lenger kan bekrefte noe selv. For Nam betydde dette at hver eneste henvendelse tok uker å besvare, og at banken flere ganger ba om tilleggsdokumentasjon som virket overflødig sett fra Norge, men som var en fast del av bankens interne rutiner for denne typen saker. Fra første henvendelse til kontoen faktisk ble frigitt, tok det litt over fem måneder, mesteparten av tiden brukt på å vente på svar mellom hver runde med etterspurt dokumentasjon.
Når kontoen var ukjent for alle arvingene
Familier oppdager konti som Nams på ulike måter: gjennom gamle papirer, et brev fra banken som kommer i posten år etter at eieren døde, eller rett og slett en tilfeldighet under opprydding. Det finnes ingen enkel, sentral måte å sjekke om en avdød hadde konti i utlandet ingen visste om, så arvingene er i stor grad avhengige av å lete gjennom fysiske papirer, gamle e-poster og kontoutskrifter selv. Er det grunn til å tro at avdøde hadde tilknytning til et bestemt land gjennom arbeid eller opphold der, er det verdt å sjekke om noe slikt kan ligge igjen, selv lenge etter at det siste besøket fant sted, på samme måte som familier bør tenke gjennom om det finnes en bolig eller annen eiendom i utlandet ingen har husket på.
Er det verdt bryet? Kostnad opp mot beløpet
Nam brukte til slutt en lokal sveitsisk advokat til å følge opp korrespondansen med banken, til en kostnad på rundt 15 000 kroner inkludert oversettelser, for en konto som viste seg å inneholde i overkant av 40 000 kroner. Regnestykket gikk så vidt opp, men ikke mye mer. Har familien grunn til å tro beløpet er lite, kanskje noen få tusen kroner, kan den reelle kostnaden ved å hente inn apostille, oversettelser og lokal juridisk bistand fort overstige det som faktisk står på kontoen. Arvingene har likevel krav på pengene uansett størrelse, og noen velger å forfølge saken av prinsipp, mens andre bevisst lar det ligge når regnestykket ikke går opp. Situasjonen er ikke ulik det som møter en norsk arving med krav på penger fra en avdød tante i utlandet: jo lenger unna og jo mer byråkratisk landet er, desto tydeligere bør beløpet stå i forhold til innsatsen før noen setter i gang for alvor.
Kort oppsummert
- Avdødes konto utlandet krever mer enn en norsk skifteattest alene, som regel også oversettelse og apostille.
- Sveitsiske banker ber ofte om ytterligere dokumentasjon, som legitimasjon og en oversikt over samtlige arvinger bekreftet av tingretten.
- Bankenes grundighet skyldes strenge interne rutiner for å identifisere riktig mottaker, ikke vilkårlig trenering.
- Det finnes ingen sentral måte å sjekke om en avdød hadde ukjente konti i utlandet, så arvingene må lete i papirer og korrespondanse selv.
- Kostnaden ved lokal advokat og oversettelser bør veies opp mot beløpet før familien setter i gang en full prosess.