Slik avgjøres det hvem som får overta når flere arvinger vil ha det samme

Hva arveloven sier når to vil ha det samme

Regelen står i arveloven § 104. En arving kan overta en eiendel hvis ingen av de andre arvingene motsetter seg det. Når to arvinger vil ha det samme, motsetter hver av dem seg i praksis at den andre får det. Da gjelder neste setning i paragrafen: Arvingen kan overta hvis gode grunner taler for det, og det ikke er noen rimelig grunn for de andre arvingene til å motsette seg det.

Loven har ingen generell rangering mellom arvinger, men ektefellen har fortrinn etter § 113, og en arving med odels- eller åsetesrett kan kreve å overta etter § 108. Eldste barn går ikke foran yngste, og den som vil betale mest, vinner ikke automatisk. Hvert av de to kravene prøves for seg: Har du gode grunner? Har de andre en rimelig grunn til å si nei? Er begge svarene ja, kan ingen av dere overta på grunn av loven alene.

Det finnes også personer som går foran i køen. Gjenlevende ektefelle har etter arveloven § 113 rett til å overta bolig og innbo, og en arving med odelsrett kan overta landbrukseiendom etter § 108. Paragraf 104 omtaler disse som egne veier til å overta, og de kommer først.

Slik kan dere løse det uten rettens hjelp

De fleste slike konflikter løses ved en avtale. Arvingene står fritt til å avtale det de vil, så lenge ingen tvinges. Noen løsninger som brukes:

• Den ene overtar, og den andre får en annen ting av tilsvarende verdi.
• De fastsetter verdien først og lar den som byr mest, overta, slik at alle vet prisen.
• De trekker lodd om hvem som overtar.
• Den som overtar, betaler mellomlegget til boet, slik at de andre får sin andel i penger.

Verdien er ofte kjernen i striden. Etter arveloven § 105 kan arvingene avtale hvordan en eiendel skal verdsettes, og om verdsettelsen skal være veiledende eller bindende. Blir dere enige om en pris først, er det lettere å vurdere om den som vil overta, faktisk har råd.

Den som overtar mer enn arven hun har krav på, må betale det overskytende til boet. Det får betydning for hvem som kan overta: Har den ene ikke råd til oppgjøret, er det et argument de andre kan bruke.

Når dere ikke blir enige

Kan ingen overta, gjelder neste del av § 104. Enhver arving kan kreve at eiendeler som ikke blir overtatt, selges. Her er det salgskravet som avgjør, og det trenger ikke begrunnes med mer enn at ingen har rett til å overta.

Ved offentlig skifte kan retten bestemme at eiendelene skal selges hvis arvingene ikke blir enige om fordelingen. Retten kan også bestemme at salget bare skal skje blant arvingene eller noen av dem, slik at ingen utenforstående får kjøpe. Det er en vei for å la tingen bli i familien, med en åpen budrunde mellom dere.

Hvordan salget gjøres, følger delvis av ekteskapsloven § 71, som arveloven viser til. Blir dere ikke enige om en salgsmåte i et privat skifte, kan hver arving kreve at salget skjer gjennom namsmyndigheten (som ved tvangssalg). Hvordan en slik uenighet kan utvikle seg videre, står i arvetvist steg for steg.

Når kravet om å overta ikke strekker til

Rekkefølgen i § 104 er ikke til hinder for at testamentet har bestemt noe annet. Paragrafens regler gjelder bare hvis ikke noe annet følger av loven eller av testamentet. Har moren i testamentet gitt flygelet til Live, er det hun som får det, uansett hvem som har gode grunner.

For en gjenstand av begrenset verdi er salgskravet ofte det mest praktiske virkemiddelet. Enten blir tingen solgt, eller så får muligheten for salg partene til å bli enige.

Kort oppsummert

• Når flere arvinger vil overta samme eiendel, gir ikke loven noen av dem forrang.
• Den som overtar, må ha gode grunner, og de andre må mangle rimelig grunn til å si nei.
• Dere kan løse flere arvinger vil overta samme eiendel ved avtale: bytte, intern budrunde, loddtrekning eller oppgjør i penger.
• Kommer dere ikke i mål, kan hver arving kreve salg, og i offentlig skifte kan retten bestemme at salget skjer blant arvingene.
• Gjenlevende ektefelle, odelsrett og testament kan gå foran.