§ 95. Gave og arv med egne forvaltningsvilkår

Vergemålsloven·LOV-2010-03-26-9
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 95. Alternativ forvaltning etter bestemmelse av giver eller arvelater

Denne loven begrenser ikke en givers eller arvelaters adgang til ved gave eller testament å bestemme at gave eller arv som tilfaller en person med verge, skal forvaltes eller brukes på en bestemt måte.
En bestemmelse etter første ledd om hvordan en gave skal forvaltes eller brukes, må være skriftlig, datert og truffet senest ved gavens oppfyllelse. For gave som skal forvaltes av statsforvalteren uten gavemottakerens samtykke etter § 48 første og annet ledd, kan giveren innen seks måneder etter at statsforvalteren har varslet vergen eller vergene om at midlene skal tas til forvaltning, bestemme at gaven i stedet skal forvaltes av vergene sammen eller av en verge alene. Annet punktum gjelder bare hvis det er klart hvem som var giver, og at midlene var en gave, og bare i den utstrekning gaven fortsatt klart er i behold.
En bestemmelse etter første ledd om hvordan arv skal forvaltes eller brukes, må fremgå av testament.
Med mindre det er i strid med arvelaterens eller giverens bestemmelser om alternativ forvaltning eller bruk, gjelder lovens regler om forvaltning og regnskapsføring av midler tilhørende personer med verge.
Hvis det vil være åpenbart uheldig for den som har verge, at midlene står til hans eller hennes rådighet, kan vergen med statsforvalterens samtykke frata vedkommende råderetten over dem. På samme vilkår kan vergen med statsforvalterens samtykke bestemme at midlene skal forvaltes etter reglene i denne lov.
Kilde: Lovdata — Vergemålsloven § 95
Hva betyr dette?

Paragrafen sier at vergemålsloven ikke stopper en giver eller arvelater fra å bestemme hvordan en gave eller arv skal forvaltes eller brukes når mottakeren har verge. En arvelater er den som etterlater seg arven. Giveren kan altså sette egne rammer, og de går foran lovens vanlige ordning så langt de rekker.

For gaver må slike bestemmelser være skriftlige og datert, og de må være tatt senest når gaven oppfylles. For arv må bestemmelsen stå i testamentet (den skriftlige viljeserklæringen arvelateren har laget). Kravene er altså ulike for de to tilfellene.

Det finnes et unntak for gaver som statsforvalteren ellers ville forvaltet uten mottakerens samtykke etter § 48 første og annet ledd. § 48 sier at finansielle eiendeler (penger, bankinnskudd og liknende) som eies av personer under vergemål, som hovedregel forvaltes av statsforvalteren. Den som er under vergemål, men ikke fratatt handleevnen, må vanligvis samtykke. Det trengs ikke hvis vedkommende ikke forstår hva samtykket innebærer. Giveren har seks måneder på seg, regnet fra statsforvalterens varsel til vergen om at midlene tas under forvaltning, til å bestemme at vergene i stedet skal forvalte gaven. Da må det være klart hvem giveren var og at midlene var en gave, og gaven må fortsatt klart være i behold.

Har giveren eller arvelateren ikke bestemt noe annet, gjelder lovens vanlige regler om forvaltning og regnskap for midler som tilhører personer med verge. Er det åpenbart uheldig at den som har verge, selv rår over midlene, kan vergen med statsforvalterens samtykke ta fra vedkommende råderetten (retten til å bestemme over pengene). Vergen kan, under samme betingelser og med samtykke, i stedet velge at midlene forvaltes etter vergemålsloven.

Kapittelet har flere bestemmelser om forvaltning. § 96 gjelder midler som en annen lov sier skal behandles som om eieren hadde verge, og da kan statsforvalteren oppnevne en bestyrer. § 97 lar statsforvalteren overta forvaltningen av legatmidler og andre midler den ikke har plikt til å forvalte. § 49 og § 51 (om finansielle eiendeler som ikke skal forvaltes av statsforvalteren, og om forvaltningen av finansielle eiendeler) viser til denne paragrafen.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i vergemålsloven →
Gratis vurdering av din sak