§ 51. Slik plasseres og forvaltes midler hos statsforvalteren

Vergemålsloven·LOV-2010-03-26-9

Kort oppsummert

Midler statsforvalteren forvalter, settes på individuelle bankkontoer.
Den sentrale vergemålsmyndigheten forhandler om vilkårene og velger finansinstitusjonene.
Eiendeler som ikke gjøres om til kontanter, forvaltes av statsforvalteren, som kan bruke en bestyrer.
Reglene gjelder også for eiendeler som skal forvaltes etter lov eller etter bestemmelse fra giver eller arvelater.

Lovteksten ordrett

§ 51. Forvaltningen av finansielle eiendeler

Finansielle eiendeler som skal forvaltes av statsforvalteren og om nødvendig er omgjort til kontante midler etter § 50 første ledd, skal plasseres som bankinnskudd på individuelle konti i bank.

Den sentrale vergemålsmyndigheten skal forhandle om innskuddsvilkårene på vegne av statsforvalteren og fastsetter hvilke finansinstitusjoner som skal benyttes for innskuddsformål. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av forvaltningen i bank, herunder regler om rett til å velge plassering av midlene.

Finansielle eiendeler som ikke omgjøres til kontante midler, jf. § 50 annet ledd, skal forvaltes individuelt av statsforvalteren. Statsforvalteren kan gi en bestyrer i oppgave å forvalte slike finansielle eiendeler mot særskilt vederlag av avkastningen av midlene, forutsatt at en slik løsning best tjener interessene til eieren. Reglene i kapittel 6 og § 53 gjelder så langt de passer for bestyrerens forvaltning av eiendelene.

Første til tredje ledd gjelder tilsvarende for finansielle eiendeler som etter lov skal forvaltes på samme måte som midler som tilhører personer under vergemål, eller som etter gyldig bestemmelse av arvelater eller giver skal forvaltes av statsforvalteren, jf. §§ 95 og 96.

Kilde: Lovdata — Vergemålsloven § 51

Hva betyr dette?

Paragrafen forklarer hvordan midler som statsforvalteren forvalter, skal plasseres. Hovedregelen er bankinnskudd på individuelle kontoer, altså egne kontoer for hver eier. Er eiendelene ikke penger fra før, gjøres de om til kontanter først, der det er nødvendig, etter § 50 første ledd.

Andre ledd flytter forhandlingene bort fra den enkelte statsforvalter. Den sentrale vergemålsmyndigheten forhandler om innskuddsvilkårene på vegne av statsforvalteren og velger hvilke finansinstitusjoner som brukes. Kongen kan i forskrift gi regler om hvordan forvaltningen i bank organiseres, blant annet om retten til å velge plassering. Pakken oppgir ikke innholdet i slike regler.

Tredje ledd gjelder eiendeler som ikke er gjort om til kontanter. De forvaltes individuelt av statsforvalteren. Statsforvalteren kan overlate oppgaven til en bestyrer, som får vederlag av avkastningen, hvis det best tjener eierens interesser. Kapittel 6 og § 53 gjelder for bestyrerens forvaltning så langt de passer. § 53 gir Kongen adgang til å gi regler om rapportering og regnskap, herunder revisjon.

Fjerde ledd utvider bruksområdet. Reglene gjelder også for eiendeler som etter lov skal behandles som midler til personer under vergemål, og for eiendeler som en arvelater eller giver har bestemt at statsforvalteren skal forvalte. Loven viser til §§ 95 og 96. § 95 sier at en giver eller arvelater kan bestemme hvordan gave eller arv skal forvaltes. § 96 lar statsforvalteren oppnevne en bestyrer når midler til en person uten vergemål etter lov skal behandles som midler under vergemål. Bestyreren får vederlag av avkastningen. Er avkastningen for liten til å dekke kostnadene, kan statsforvalteren i særskilte tilfeller samtykke i at vederlaget dekkes av selve forvaltningskapitalen.

Sammenhengen i kapittel 7 er slik: § 48 gir hovedregelen om statsforvalterens forvaltning, § 49 beløpsgrensen, § 50 adgangen til å gjøre eiendeler om til kontanter, og § 52 utbetaling ved opphør av vergemålet. § 54 gjelder meldinger til statsforvalteren når eiendeler tilføres.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i vergemålsloven →