§ 68. Når tingretten avgjør vergemålssaker

Paragrafen åpner kapitlet om saksbehandling i domstolene. Den avgjør hvilke vergemålssaker som hører til retten. Den viktigste er saker der en person skal fratas den rettslige handleevnen (retten til selv å bestemme over økonomi og avtaler). Dem kan bare tingretten avgjøre. Statsforvalteren har ikke myndighet til å fatte slike vedtak.

Arbeidsdelingen fremgår av § 55. Statsforvalteren behandler vergemålssaker i første instans, også saker der handleevnen ikke fratas. Retten kan overprøve slike vedtak. Den kan også overprøve et avslag på å oppheve et vergemål, som er regulert i § 63. Ved overprøvingen prøver retten alle sider av saken, innenfor rammene i vergemålsloven. Retten er altså ikke bundet til å se bare på om forvaltningen har gjort feil.

Eksempel: Statsforvalteren har opprettet vergemål, og personen er uenig. I tillegg til å kunne klage kan saken bringes inn for tingretten, som vurderer hele saken på nytt.

To praktiske regler står i tredje og fjerde ledd. Saken skal ikke innom forliksrådet (det første meklingsleddet i sivile saker). Søksmål reises ved tingretten der personen har sitt alminnelige verneting, altså det stedet vedkommende normalt kan saksøkes.

Resten av kapitlet bygger på denne paragrafen. § 69 sier hvem som kan reise sak, § 70 regulerer at tingretten settes med to meddommere, og § 71 viser til § 68 når den fastslår at vanlige rettergangsregler gjelder så langt de passer. § 73 sier at saken avgjøres ved dom, og § 75 at dommen trer i kraft straks. Etter § 76 bærer staten som hovedregel kostnadene.