§ 15-5. Hvem posisjonsreglene gjelder for, også utenfor Norge

Paragrafen avklarer rekkevidden av reglene om posisjonsgrenser. Poenget er at Finanstilsynets verktøy ikke avhenger av hvor aktøren holder til. En aktør med posisjon i et norsk varederivat kan ikke unngå oppfølging ved å være etablert utenfor Norge.

Første ledd sier at opplysningsplikten og pålegget i § 15-4 gjelder uavhengig av om markedsaktøren er etablert eller har virksomhet i Norge. Samme regel gjelder for overtredelsesgebyr for brudd på § 15-1, som lovteksten viser til § 21-4 for. Vilkåret er at posisjonen er i et varederivat som handles på en handelsplass i Norge, eller i likeverdige OTC-kontrakter, og at Finanstilsynet selv har fastsatt grensen.

Andre ledd knytter sammen grensene som fastsettes etter § 15-1. Det gjelder grenser som norsk tilsyn har fastsatt, grenser satt av tilsynet i et annet EØS-land, og felles grenser fra en sentral tilsynsmyndighet. Alle skal legges til grunn når Finanstilsynet fatter vedtak om opplysninger, pålegg eller gebyr. Det er den samme grensen som gjelder uansett hvilken myndighet som har satt den, så lenge den er etablert i tråd med EU-direktivet det vises til.

Til § 15-4 hører verktøyene tilsynet har: å kreve dokumentasjon, kreve nedtrapping av posisjoner og forby nye kontrakter. Disse kan altså brukes mot utenlandske aktører når vilkårene i § 15-5 er oppfylt. Sammenlign med § 15-1 og § 15-2, som beskriver hvordan grensene settes og hvordan handelsplassene følger opp, og § 15-3 om rapportering. § 21-16 om anvendelse på handlinger eller unnlatelser i utlandet viser også hit.