§ 22 a. Politiets alkotest og rustest: når og hvordan

Vegtrafikkloven·LOV-1965-06-18-4

Kort oppsummert

Politiet kan teste førere med foreløpig alkotest og rustest ved mistanke, uhell eller trafikkontroll.
Gir testen grunn til mistanke, kan politiet kreve blodprøve, spyttprøve og legeundersøkelse.
Nekter du å teste, skal du som hovedregel fremstilles for undersøkelser.
Helsepersonell tar blod- og spyttprøve, mens politiet tar utåndingsprøve.

Lovteksten ordrett

§ 22 a. Politiets testing av ruspåvirkning

Politiet kan ta alkotest (foreløpig blåseprøve) og foreløpig test av om motorvognfører er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel når:

det er grunn til å tro at han har overtrådt bestemmelsene i § 22 eller § 22 b,
det er grunn til å tro at han har overtrådt andre bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne lov, og departementet har bestemt at overtredelsen kan ha slik virkning,
han med eller uten egen skyld er innblandet i trafikkuhell, eller
han er blitt stanset i trafikkontroll.

Dersom testresultatet eller andre forhold gir grunn til å tro at fører av motorvogn har overtrådt bestemmelsene i § 22 eller § 22 b, kan politiet foreta særskilt undersøkelse av om det forekommer tegn og symptomer på ruspåvirkning og fremstille ham for utåndingsprøve, blodprøve, spyttprøve og klinisk legeundersøkelse for å søke å fastslå påvirkningen. Slik fremstilling skal i alminnelighet finne sted når føreren nekter å medvirke til alkotest eller foreløpig test av om føreren er påvirket av annet berusende eller bedøvende middel.

Utåndingsprøve tas av politiet. Blodprøve og spyttprøve kan tas av lege, sykepleier, helsesekretær eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse foretas når det er mistanke om påvirkning av andre midler enn alkohol eller andre særlige grunner taler for det.

Departementet gir nærmere bestemmelser om undersøkelsene nevnt i de foregående ledd.

Kilde: Lovdata — Vegtrafikkloven § 22 a

Hva betyr dette?

Første ledd gir politiet adgang til å teste en fører i fire situasjoner. Politiet kan ta en foreløpig blåseprøve (alkotest) og en foreløpig test for andre rusmidler. Den første er at det er grunn til å tro at føreren har brutt forbudet i § 22 eller avholdsplikten i § 22b. Den andre er mistanke om brudd på andre regler som departementet har bestemt kan ha slik virkning. Den tredje er at føreren er innblandet i trafikkuhell, med eller uten egen skyld. Den fjerde er at føreren er stanset i trafikkontroll. I de to siste tilfellene kreves det ikke mistanke om rus.

Gir resultatet av testen eller andre forhold en begrunnet mistanke om brudd på § 22 eller § 22b, kan politiet gå videre. Politiet kan undersøke om føreren har tegn og symptomer på ruspåvirkning, og kan fremstille føreren for prøver, blant annet utåndingsprøve og blodprøve, og for klinisk legeundersøkelse. Nekter føreren å blåse eller å ta den foreløpige testen for andre rusmidler, skal føreren som hovedregel fremstilles for slike undersøkelser.

Tredje ledd sier hvem som gjør hva. Politiet tar selv utåndingsprøven. Blodprøve og spyttprøve kan tas av helsepersonell, for eksempel lege eller sykepleier. Klinisk legeundersøkelse gjøres når det er mistanke om andre rusmidler enn alkohol, eller når andre særlige grunner taler for det.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å gi nærmere regler om hvordan undersøkelsene skal gjøres. Paragrafen er verktøyet som gjør forbudene i nabobestemmelsene praktiske. § 22 forbyr å kjøre påvirket og setter grenser, blant annet 0,2 promille i blodet for alkohol. § 22b forbyr yrkessjåfører å bruke alkohol i tjenestetiden, og forbudet gjelder også i 8 timer før tjenestetiden begynner. § 22c gir Tolletaten tilsvarende adgang til å teste i bestemte kontroller, og § 21 er den generelle regelen om at føreren må være skikket. Både § 26 om øvingskjøring og § 46 om sikring av bevis viser tilbake hit.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i vegtrafikkloven →