§ 46. Sikring av bevis ved undersøkelse av trafikkulykker

Paragrafen gir undersøkelsesmyndigheten fullmakter til å sikre bevis etter en ulykke. Myndigheten har rett til å bruke privat grunn, og den kan kreve å få undersøke kjøretøy og vrakrester og ta dem i besittelse. Den skal også få tilgang til dokumenter og resultater fra andre undersøkelser av ulykken eller uhellet, blant annet av personer som var involvert, og til obduksjon av dødsofre og andre ting, så langt det trengs for oppgaven. Om nødvendig kan den kreve hjelp fra politiet. Konstruert eksempel: etter en ulykke ligger vrakrestene av et kjøretøy på en privat tomt. Undersøkelsesmyndigheten kan gå inn på tomten og ta vrakrestene i besittelse for å undersøke dem.

Myndigheten kan også kreve at det tas utåndingsprøve, blodprøve og klinisk legeundersøkelse. Loven viser her til § 22a, som handler om politiets testing av ruspåvirkning. Der framgår det at politiet tar utåndingsprøve, mens blodprøve og spyttprøve kan tas av helsepersonell, for eksempel lege eller bioingeniør. Klinisk legeundersøkelse gjøres når det er mistanke om andre rusmidler enn alkohol, eller andre særlige grunner tilsier det. Departementet gir nærmere bestemmelser om disse undersøkelsene.

Paragrafen må leses sammen med § 44, som legger undersøkelsen til en myndighet departementet peker ut. § 51a gir Statens vegvesen en tilsvarende oppgave: å undersøke vegtrafikkulykker for å klarlegge hva som skjedde og hvorfor, med sikte på bedre trafikksikkerhet. § 45 sørger for at myndigheten får melding om ulykkene. I § 47 kommer plikten for alle til å gi opplysninger, og § 49 sier at det man forklarer etter § 47, ikke kan brukes mot en selv i en senere straffesak. § 48 gir de som arbeider for undersøkelsesmyndigheten taushetsplikt.