§ 19. Kontroll av kjøretøy: eierens plikt til å stille opp

Første ledd pålegger eieren av et kjøretøy to plikter. Vedkommende må ta med kjøretøyet til kontroll dersom politiet eller Statens vegvesen forlanger det, og må gi de opplysningene om kjøretøyet som blir forlangt. Plikten rammer også den som disponerer kjøretøyet på vegne av eieren, ikke bare eieren selv.

Andre ledd åpner for forskrifter. Departementet kan gi regler om selve kontrollen og om gebyr. Det kan også regulere kontroller som skjer ute på vegen, og hvordan kjøretøy velges ut til slik kontroll. Videre kan det stilles krav til kontrollørenes kompetanse, til kontrollutstyr og til kontrollgebyr. Kompetansekravene kan også gjelde personell som kontrollerer virksomheter, slik § 21 sikter til.

Tredje ledd handler om opplysninger fra produsentene. Departementet kan gi regler som pålegger fabrikanter og deres kontaktpunkt å gjøre tekniske data om kjøretøy tilgjengelige for bruk i kontrollene.

Paragrafen er en del av en kjede av regler om kjøretøyet. § 15 og § 17 krever registrering, lovlige kjennemerker og vognkort, og § 19 lar myndighetene kontrollere kjøretøyet. § 18 nevner selv pålegg om retting ved kontroll langs veg i forbindelse med alkolås. Periodisk kjøretøykontroll etter § 19a kan bare gjøres av godkjente virksomheter med godkjente kontrollører. § 19b krever godkjenning av verksteder, og § 19c lar Statens vegvesen kontrollere kjøretøy og utstyr hos virksomheter som selger dem. § 20 gjelder utenlandsk motorvogn. § 21 gir hjemmel for forskrifter om blant annet kjøre- og hviletid og fartsskrivere, og § 36 viser tilbake hit og handler om forbud mot bruk av kjøretøy og inndragning av kjennemerker og vognkort.

Eksempel: Politiet krever at kjøretøyet stilles til kontroll. Eieren har overlatt kjøretøyet til en annen som rår over det på hans vegne. Plikten til å stille kjøretøyet og gi opplysninger gjelder da også for denne personen.