§ 18. Alkolås ved transport mot vederlag

Paragrafen lar departementet kreve alkolås i kjøretøy som brukes til transport mot vederlag, det vil si mot betaling. En alkolås er et apparat som hindrer at kjøretøyet kan startes når føreren har alkohol i pusten. Kravet kommer ikke direkte av loven. Det må departementet først fastsette i forskrift, og det er departementet som avgjør hvilke grupper kjøretøy og hvilket virkeområde ordningen skal ha.

Loven avgjør også hvem som skal betale. Den som driver transporten, bærer kostnadene til å skaffe, montere og kontrollere alkolåsen. Det er altså den som tar betalt for transporten som får regningen. Departementet kan dessuten fastsette regler om godkjenning av alkolåsen og om hvordan den skal monteres og kontrolleres.

Departementet kan i tillegg gi mer detaljerte regler om ordningen. Det gjelder blant annet hvor langt den rekker, hvilke grupper kjøretøy den omfatter, og om at mangler kan kreves rettet når kjøretøyet kontrolleres på veien. Et pålegg om retting betyr at en mangel må bringes i orden.

Alkolåskravet er ett av flere verktøy som gjelder selve kjøretøyet. § 14 gir departementet oppgaven med å fastsette regler om godkjenning av kjøretøy og utstyr, og paragrafen her legger til et krav om ett bestemt utstyr for én type transport. § 15 krever registrering av motorvogner, og § 17 forbyr bruk av registreringspliktige kjøretøy som ikke er meldt til registrering. § 19 pålegger eieren å stille kjøretøyet til kontroll når politiet eller Statens vegvesen krever det. § 19a gjelder periodisk kjøretøykontroll, § 19b krav til verksteder og § 19c Statens vegvesens kontroll hos virksomheter som selger motorvogner.

Eksempel: Departementet har fastsatt at kjøretøy i én bestemt gruppe må ha alkolås. Den som driver transport mot betaling med slike kjøretøy, må da selv betale for at alkolåsene monteres og kontrolleres. Kjøretøy som ikke brukes til betalt transport, rammes ikke av denne paragrafen.