§ 61. Når vassdragsmyndigheten gjennomfører tiltak selv

Vannressursloven·LOV-2000-11-24-82

Kort oppsummert

Blir et pålegg ikke fulgt, kan vassdragsmyndigheten selv få tiltaket utført.
Ved akutt fare, eller når det er svært tungvint å finne den ansvarlige, kan myndigheten handle uten pålegg.
Den ansvarlige kan pålegges å dekke kostnadene, og vedtaket kan inndrives med tvang.
Kravene foreldes etter egne frister som starter når vedtaket er endelig.

Lovteksten ordrett

§ 61. Umiddelbar iverksetting ved vassdragsmyndigheten

Har vassdragsmyndigheten gitt pålegg om tiltak etter denne lov som den ansvarlige ikke etterkommer, kan vassdragsmyndigheten sørge for iverksetting av tiltaket.

Vassdragsmyndigheten kan iverksette tiltakene uten forutgående pålegg dersom det er nødvendig for å avverge en overhengende fare, eller dersom det etter omstendighetene vil være urimelig byrdefullt å finne frem til den ansvarlige.

Det kan ved enkeltvedtak bestemmes at utgiftene til iverksettingen skal dekkes av den ansvarlige. Vedtaket er tvangsgrunnlag for utlegg.

Har vassdragsmyndigheten truffet vedtak med krav på refusjon etter tredje ledd, løper foreldelsesfristen for kravet fra tidspunktet da endelig vedtak ble truffet. Vassdragsmyndighetens krav om dekning av utgifter knyttet til betydelig miljøskade som nevnt i § 59 tredje ledd, eller knyttet til overhengende fare for slik skade, foreldes 5 år etter tidspunktet for endelig vedtak, men likevel senest 30 år etter at tiltakene var gjennomført. Øvrige krav etter tredje ledd foreldes senest 10 år etter at tiltakene var gjennomført. For øvrig gjelder reglene i foreldelsesloven så langt de passer.

Kilde: Lovdata — Vannressursloven § 61

Hva betyr dette?

Har vassdragsmyndigheten gitt et pålegg etter vannressursloven, og den ansvarlige ikke retter seg etter det, kan myndigheten selv sørge for at tiltaket blir gjennomført. Da stopper ikke saken opp fordi den ansvarlige er passiv.

Loven har også en snarvei. Myndigheten kan handle uten å gi pålegg først i to situasjoner. Den ene er at en akutt fare må avverges. Den andre er at det ville bli «urimelig byrdefullt» å lete seg fram til hvem som er ansvarlig. I begge tilfeller hoppes pålegget over, og myndigheten kan sette i gang med en gang.

Kostnadene skal i utgangspunktet bæres av den ansvarlige. Myndigheten kan fatte et enkeltvedtak (en avgjørelse i en konkret sak) om at den ansvarlige må betale for gjennomføringen. Et slikt vedtak er et «tvangsgrunnlag for utlegg». Det betyr at kravet kan inndrives med tvang uten at det først trengs en dom.

Paragrafen har egne regler om foreldelse (at et krav faller bort fordi det har gått for lang tid). Fristen begynner å løpe når vedtaket om refusjon er endelig. Krav som gjelder betydelig miljøskade, eller fare for slik skade, foreldes fem år etter det endelige vedtaket. Uansett er ytre grense 30 år fra tiltakene ble utført. For andre krav om utgiftsdekning er ytre grense ti år. Foreldelsesloven gjelder ellers så langt den passer. Miljøskaden det siktes til, kobles til § 59 tredje ledd, som handler om anmodninger om tiltak ved betydelig miljøskade i vann.

Paragrafen er ett av flere virkemidler i kapittel 12. Etter § 59 kan myndigheten pålegge retting og om nødvendig stans i pågående virksomhet. Etter § 60 kan den bruke tvangsmulkt for å sikre at plikter blir fulgt. § 60a gir adgang til overtredelsesgebyr, og § 60b til inndragning av utbytte. De øvrige virkemidlene går ut på å påvirke eller reagere overfor den ansvarlige. § 61 er annerledes fordi myndigheten selv får tiltaket utført. § 62 følger opp: er det nødvendig for å gjennomføre tiltak etter § 59 eller § 61, kan myndigheten bruke den ansvarliges eller andres eiendom.

Eksempel: Myndigheten har pålagt en ansvarlig å rette et forhold, og den ansvarlige gjør ingenting. Myndigheten lar da tiltaket utføres og vedtar at den ansvarlige skal betale regningen. Oppstår det i stedet en akutt fare, kan myndigheten gripe inn uten å sende pålegg først.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i vannressursloven →