§ 49. Omfang og utmåling av erstatning

Paragrafen setter rammene for hvor mye erstatning som kan kreves når et vassdragstiltak eller grunnvannstiltak har påvirket andre. Regelen har tre deler. Den første handler om skade på eiendom fra tiltak som er lovlige. Den andre gjelder skade på allemannsretten (retten alle har til å ferdes og oppholde seg i naturen). Den tredje gjelder når erstatning kan settes ned.

For lovlige tiltak er hovedregelen at den som rammes, ikke får dekket alt. Skade og ulempe på eiendom gir bare krav på erstatning i den grad den er «urimelig» eller «unødig». Målestokken hentes fra granneloven. Dermed må naboer til vassdragstiltak tåle en del ulemper uten å få penger for det.

Når skade eller ulempe rammer utøvelsen av allemannsretten, viser loven til forurensningsloven. Den loven gir erstatning for tap når forurensning gjør det vanskelig eller umulig å bruke allemannsretten i næring, og for skade, ulempe eller tap ved annen bruk av allemannsretten. Reglene gjelder tilsvarende her, slik at det er vassdrags- eller grunnvannstiltaket som utløser kravet, ikke forurensning. Vassdragsmyndigheten tar forurensningsmyndighetens plass.

Til slutt kan erstatningen settes ned (lempes). Her viser loven til skadeserstatningsloven. Rammer skaden fast eiendom eller løsøre, skal det også vurderes om eiendommen eller gjenstanden er spesielt sårbar. Sårbarhet er altså en faktor i vurderingen.

Nabo-paragrafene binder erstatningen sammen. § 47 handler om hvem som er ansvarlig, og § 48 om hvem som må bevise tilstanden før skaden når tiltaket er ulovlig. § 50 lar myndigheten pålegge forsikring for tiltak som kan gjøre betydelig skade. Denne paragrafen avgjør hvor mye som kan kreves.

Eksempel: En grunneier får skade på eiendommen fra et lovlig vassdragstiltak. Kravet kan bare gå til den delen av skaden som er urimelig eller unødig.