§ 81. Retten til å uttale seg i utlendingssaker

Paragraf 81 gir utlendinger rett til å forklare seg før myndighetene avgjør saken. Det gjelder i asylsaker, i saker om vern mot utsendelse, og i saker om bortvisning, utvisning og tilbakekall av tillatelse eller oppholdsdokument. Myndighetene må legge til rette for at personen kan si sin mening på et språk vedkommende forstår godt nok til å uttrykke seg forsvarlig. Det skal skje tidlig, og alltid før vedtaket fattes. Personer med spesielle behov skal få tilrettelegging.

Barn har egne regler. Kongen skal gi forskrift som sikrer barn muligheten til å bli hørt, og lovteksten viser til forvaltningsloven § 17 og barnekonvensjonen artikkel 12. Forvaltningsloven § 17 krever at mindreårige parter får si sin mening så langt de er i stand til det, og at meningen veier tyngre jo eldre og modnere barnet er. Ønsker barnet det, og er det nødvendig for at barnet skal bli hørt, kan saksorganet holde samtale med barnet også uten samtykke fra foreldrene, eller uten at de er til stede. Skjer samtalen i Norge uten foreldrene, skal det oppnevnes setteverge (stedfortredende verge), unntatt når barnet allerede har en annen fullmektig til stede. Beslutningen om samtale kan ikke påklages.

Reglene gjelder også mindreårige som omfattes av EU-forordningen om screening (kontroll av tredjelandsborgere ved de ytre grensene). Da er det screeningmyndigheten som treffer beslutningene om samtale. Forordningen er gjort til norsk lov i grenseloven § 8.

Retten til å uttale seg henger sammen med de tilstøtende reglene. § 82 pålegger politiet å veilede om fullmektig og rettshjelp i mange av de samme sakene, og § 83 lar politiet og Utlendingsdirektoratet pålegge utlendingen å møte personlig. § 80 slår fast at forvaltningsloven gjelder, med mindre noe annet er bestemt. Paragraf 81 viser til § 28 (asyl) og § 73 (absolutt vern mot utsendelse), og til § 120 om tilbakekall av oppholdsdokumenter.