§ 11. Visum av humanitære grunner og nasjonale hensyn

Paragrafen er en sikkerhetsventil i visumsystemet. Den lar myndighetene utstede visum for opptil tre måneder selv om vilkårene i § 10 ikke er oppfylt, når humanitære hensyn, nasjonale interesser eller internasjonale forpliktelser gjør det nødvendig.

Hovedregelen i § 10 gir en søker rett til visum for besøk inntil tre måneder innenfor seks måneder, når vilkår som gyldig reisedokument, klart formål og tilstrekkelige midler er oppfylt. Visum kan i tillegg nektes av innvandringsregulerende grunner. Paragraf 11 er et unntak fra dette systemet. Bruker man den, trenger ikke søkeren oppfylle vilkårene i § 10.

Et slikt visum er snevrere enn et vanlig Schengenvisum. Det gjelder bare for innreise og opphold i Norge, i den perioden som er angitt. Et Schengenvisum utstedt av et annet Schengenland kan derimot gi rett til innreise og opphold her, etter § 9 tredje ledd. Samtidig gjelder § 9 fjerde ledd tilsvarende. Den setter en yttergrense: samlet oppholdstid på Schengenterritoriet kan ikke overstige tre måneder i løpet av seks måneder.

Hvem som avgjør søknaden, følger av § 13. Visumsøknader avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Etter ordlyden kan myndigheten legges til utenrikstjenesten og Sysselmesteren på Svalbard for søknader etter §§ 10 og 12, men § 11 er ikke nevnt der. Paragraf 12 gir dessuten visum for innreise til den som får oppholdstillatelse eller venter på den, og § 8 krever at utlendingen har pass eller annet godkjent reisedokument som hovedregel.

Eksempel: En utlending oppfyller ikke vilkårene for visum etter § 10, for eksempel fordi vedkommende mangler tilstrekkelige midler, men må reise inn av en humanitær grunn. Vedkommende kan da få visum etter § 11 for inntil tre måneder. Visumet gjelder bare for Norge. Kongen kan gi nærmere regler i forskrift.