§ 8-6. Bevisforbud og taushetsplikt etter rettsmekling
- Det som kom fram i rettsmeklingen, kan ikke brukes som forklaring i rettssaker.
- Unntak gjelder for konkrete bevis og protokollerte løsningsforslag.
- Mekleren og andre enn partene har taushetsplikt.
- Utenrettslig mekling har samme vern.
§ 8-6. Bevisforbud og taushetsplikt
Paragrafen verner det som blir sagt under rettsmekling. Partene kan hverken i denne saken eller i en annen sak forklare seg som part eller vitne om det som kom fram i meklingen. Det er et bevisforbud (forbud mot å bruke noe som bevis). Regelen gjelder både forklaringer som part og som vitne, og rekker ut over den aktuelle saken. Partene har dessuten taushetsplikt i andre sammenhenger om forhold som ble fortalt på vilkår om taushet.
Det finnes to unntak for partene. De kan opplyse om konkrete bevis som ble nevnt i meklingen, hvis beviset ellers ikke er kommet fram på annen måte. De kan også opplyse om et løsningsforslag som er protokollert etter § 8-5 femte ledd. Protokollen er nettopp der en part kan kreve at et forlikstilbud blir ført inn, som § 8-5 viser.
Andre enn partene har egen taushetsplikt. Rettsmeklere og alle andre enn partene må tie om det som foregikk. Unntaket er at de kan uttale seg om en avtale samsvarer med det partene ble enige om. Det gir plass til å bekrefte innholdet i et forlik uten å røpe resten.
Paragrafen gjelder rettsmekling etter § 8-3. Eksempel: En selger nevner et kompromiss under rettsmekling, og partene blir ikke enige. I den videre saken kan ikke kjøperen få selgeren til å forklare seg om hva som ble sagt, med mindre det gjelder et protokollert forslag. Paragrafen knytter seg til § 8-5 om protokollen og § 8-7 om at saken fortsetter ved domstolen hvis enighet uteblir. Bevisforbudet i § 22-4 viser hit.