§ 8-4. Hvem kan være rettsmekler

Paragrafen sier hvem som kan være rettsmekler og hvordan retten skaffer en. Rettsmekler kan være dommeren som forbereder saken, en annen dommer ved domstolen eller en person fra domstolens utvalg av rettsmeklere. Med partenes samtykke kan retten også hente en rettsmekler utenfor utvalget, og oppnevne en hjelper til rettsmekleren. Samtykket er altså avgjørende for begge deler. Eksempel: I en tvist mellom en kjøper og en selger vil retten bruke en rettsmekler utenfor utvalget. Begge parter må da samtykke. Nekter en av dem, må retten velge blant dommerne eller utvalget.

Rettsmekleren og hjelperen må oppfylle de samme habilitetskravene (kravene til å være uten bindinger til saken eller partene) som dommere. Er en av dem inhabil, kan oppnevningen ankes. Noen som ikke er dommer ved domstolen, får godtgjøring som retten fastsetter. Satsene for fri sakførsel er utgangspunktet, men retten, partene og mekleren kan bli enige om noe annet. Nærmere regler om godtgjøringen kan gis i forskrift.

Domstollederen skal sette opp et utvalg av rettsmeklere. Domstoler kan dele et felles utvalg, og Høyesterett slipper plikten. Utvalget bør samlet ha den fagkunnskapen rettsmekling krever, og medlemmene må ha nødvendig kompetanse som mekler. Kongen kan gi forskrift om utvalgene, blant annet om kvalifikasjoner. Praktisk betyr det at retten normalt velger blant dommerne eller utvalget, og at samtykke må til for å gå utenfor.

Etter § 8-3 avgjør retten om rettsmekling skal brukes, og §§ 8-4 til 8-6 gir reglene for den. Selve meklingen er regulert i § 8-5, taushetsplikten i § 8-6, og fortsettelsen av saken uten enighet i § 8-7. Der står det at behandlingen fortsetter ved domstolen hvis saken ikke avsluttes under meklingen. Bestemmelsen om mekleren i utenrettslig mekling, § 7-2, viser hit.