§ 30-4. Samtykke til anke over dom i Høyesterett

Paragrafen fungerer som en sil for anker over dommer som havner i Høyesterett. Høyesterett tar ikke opp en dom til ny prøving bare fordi en av partene er misfornøyd. Først må ankeutvalget si ja. Et ja gis bare hvis saken angår noe som har verdi for andre saker enn denne, eller hvis det av en annen grunn er spesielt viktig at Høyesterett tar stilling.

Utvalget vurderer hver anke for seg. Har du anket flere krav eller påberopt flere feil, kan utvalget si ja til noe og nei til resten. Et ja kan for eksempel bare omfatte én påstått feil i lovanvendelsen, mens innvendinger mot saksbehandlingen eller bevisvurderingen holdes utenfor. Eksempel: en saksøker anker en dom som gjelder to krav. Utvalget slipper bare det ene kravet gjennom, og Høyesterett prøver da bare dette.

Avgjørelsen tas av Høyesteretts ankeutvalg, og den har form av en beslutning. Vil utvalget nekte anken eller snevre den inn, må alle medlemmene være enige. Det skal altså mer til for å stoppe en anke enn for å la den passere.

Regelen gjelder anke over dommer. For kjennelser og beslutninger har § 30-5 en egen nektelsesregel, og den viser tilbake til annet og tredje ledd her. Har utvalget sagt ja, kommer § 30-7 inn: nye krav, nytt faktisk grunnlag og nye bevis slipper bare til når det er særlige grunner. § 30-8 sier hva som skjer videre når saken ikke stoppes etter § 30-4 eller § 30-5. Etter § 30-2 finnes også en vei direkte til Høyesterett for dommer som ellers ville gått til lagmannsretten. Paragrafen er dessuten nevnt i § 31-5, som handler om begrensninger i retten til gjenåpning.