§ 2-1. Partsevne: hvem kan være part i en sivil sak?

Partsevne betyr evnen til å være part i en sivil sak, det vil si å kunne saksøke eller bli saksøkt. Første ledd lister opp hvem som har det automatisk: alle enkeltpersoner, staten og kommunene, selskaper, samvirkeforetak, sparebanker og stiftelser samt konkursbo og dødsbo under offentlig skifte. Andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter har det bare når en lov særskilt sier det.

Andre ledd er en sikkerhetsventil for grupper som ikke står i listen. Her avgjør en samlet vurdering. Retten ser blant annet på om gruppen har en fast organisasjonsform, om et styre eller annet organ opptrer utad på vegne av den, og om den har en formalisert medlemsordning. Egne midler teller også, i tillegg til formålet og hva saken gjelder. Ingen av momentene er alene avgjørende. Eksempel: en sammenslutning uten formell registrering har et styre og egne midler, men ingen fast medlemsliste. Retten må da veie disse forholdene mot hverandre og mot hva saken gjelder.

Partsevne må holdes fra to andre begreper. Prosessdyktighet, som § 2-2 regulerer, er evnen til selv å opptre i rettssaken. En part kan ha partsevne uten å ha prosessdyktighet, for eksempel et selskap, som må handle gjennom en stedfortreder etter § 2-3. Stedfortrederen for upersonlige rettssubjekter er nærmere regulert i § 2-5, og for mindreårige og personer fratatt handleevne i § 2-4.

Partsevne handler om hvem som kan stå som part, ikke om hvilke saker som kan bringes inn for domstolene. Om saken har en gyldig søksmålsgjenstand og en part med nødvendig tilknytning, følger av § 1-3. Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold innenfor formålet, jf. § 1-4. Stat, kommune og fylkeskommune er egne parter. § 1-4a åpner for at kommuner og fylkeskommuner kan saksøke staten om gyldigheten av visse statlige avgjørelser, og § 1-5 sier hvem slike søksmål rettes mot.