§ 2-2. Prosessdyktighet: hvem kan selv føre en sak

Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i en rettssak, blant annet til å reise og ta imot søksmål. Det skiller seg fra partsevne, som handler om hvem som i det hele tatt kan være part (§ 2-1). Myndige personer er prosessdyktige som hovedregel. En utlending som ikke er myndig etter hjemlandets lov, regnes likevel som prosessdyktig hvis vedkommende ville vært myndig etter norsk lov.

Mindreårige er bare prosessdyktige hvis en særlig lovbestemmelse sier det. Personer som er fratatt rettslig handleevne, er bare prosessdyktige i saker som gjelder forhold utenfor området fratakelsen omfatter. Vergemålsloven § 22 åpner for å frata handleevnen i økonomiske forhold, for eksempel for å hindre at formuen forringes eller at personen utnyttes økonomisk, og fratakelsen kan begrenses til bestemte eiendeler eller disposisjoner. I personlige forhold kan handleevnen fratas på bestemte områder ved betydelig fare for at personen skader egne interesser. Slik avgrensning avgjør hvor grensen for prosessdyktighet går.

Også en person som på grunn av psykisk helsetilstand ikke kan ivareta egne interesser i saken, er uten prosessdyktighet. Mangler personen verge, skal retten sørge for at det oppnevnes en. Saken kan avvises hvis den åpenbart ikke har noe fornuftig formål og er reist av en som gjentatte ganger har misbrukt rettsapparatet på denne måten.

Den som mangler prosessdyktighet, handler gjennom en stedfortreder, som ivaretar alle partens rettigheter og plikter i saken. En part har bare én stedfortreder om gangen (§ 2-3). For mindreårige og personer fratatt handleevne er vergen stedfortreder (§ 2-4). For upersonlige rettssubjekter er det den som kan motta forkynnelser på vegne av dem (§ 2-5). En part kan uansett la seg representere av en prosessfullmektig (§ 3-1). Regelen om stedfortreder (§ 2-3) og regelen om stedfortreder for mindreårige (§ 2-4) viser til denne paragrafen.