§ 19-10. Omgjøring av rettens avgjørelser under saksgangen

Paragrafen sier når retten kan ombestemme seg. Beslutninger og kjennelser om hvordan saken skal styres, kan omgjøres av retten som traff dem. To vilkår må være oppfylt. Lovens formål må tilsi det, og omgjøringen må ikke ramme en part uforholdsmessig hardt, fordi parten har innrettet seg etter avgjørelsen. Avgjørelser fra saksforberedelsen binder ikke retten når hovedforhandlingen eller et annet avgjørende rettsmøte holdes.

Ankeinstansen har en egen regel. En kjennelse fra en ankedomstol om saksbehandlingen ved en lavere domstol binder ikke ankedomstolen senere i samme sak, hvis spørsmålet kommer opp på nytt. Er derimot en avgjørelse truffet av en overordnet domstol, kan den bare fravikes når det foreligger vesentlig nye opplysninger. En lavere rett kan altså ikke sette til side det en høyere har sagt, med mindre saken har fått nytt faktisk innhold.

Fjerde ledd regulerer framgangsmåten. Retten kan omgjøre av eget tiltak eller etter begjæring fra en part. Retten trenger imidlertid bare å ta en begjæring under behandling hvis den finner grunn til det. Sier retten nei, gjør den det ved beslutning, selv om den opprinnelige avgjørelsen var en kjennelse. Eksempel: Retten har bestemt at et bevis skal føres på en bestemt måte under saksforberedelsen. Under hovedforhandlingen ber en part om at avgjørelsen endres. Retten kan avgjøre dette selv, uten å være bundet av den tidligere beslutningen.

Omgjøring skiller seg fra andre måter å endre en avgjørelse på. § 19-8 gjelder retting av skrive- eller regnefeil og lignende klare feil, og § 19-9 gjelder tilleggsavgjørelse når noe som skulle vært avgjort, ble oversett. Begge har egne frister og forutsetninger. Etter § 19-14 er en avgjørelse rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Kapitlet omfatter også utforming og begrunnelse (§ 19-6), oppfyllingsfrist (§ 19-7), rettsforlik (§ 19-11 og § 19-12) og fullbyrdelse (§ 19-13).