§ 17-1. Når retten må fastsette verdien av tvisten

Noen saker avhenger av hvor mye tvisten er verdt: hvilken domstol som har myndighet, og hvordan saken behandles. Da må retten selv ta stilling til verdien, uten at noen har bedt om det. For saker om formuesverdier følger verdien reglene i de neste paragrafene i kapitlet. Saker der saksøkeren eller den ankende parten bare har ideelle interesser, faller utenfor.

Grunnregelen er at verdien settes til det kravet er verdt for saksøkeren når kravet bringes inn. For forliksrådet og småkravprosess trekkes den delen av kravet som saksøkte har erkjent i tilsvaret, fra. Ved anke er verdien forskjellen mellom resultatet i underinstansen og det den ankende part krever. Er kravet ikke et pengebeløp, skal saksøkeren verdsette det i penger i stevningen. Retten er ikke bundet av den verdien, og kan innhente bevis om den (§ 17-2).

Flere krav i samme sak legges sammen, mens krav og motkrav ikke gjør det (§ 17-3). For ytelser som skal betales gjentatte ganger, brukes særlige regler. Er antallet ubestemt, er verdien ti ganger årsbeløpet. Er antallet bestemt, multipliseres ytelsen med antallet, men aldri mer enn ti ganger årsbeløpet (§ 17-4).

Kontrollen skjer ved anke. Rettens verdifastsetting kan settes til side hvis den strider mot reglene i kapitlet. Faktagrunnlaget og skjønnet kan bare settes til side hvis det er åpenbart uriktig og har ført til en vesentlig for høy eller lav verdi. En dom kan ikke ankes bare fordi verdifastsettingen er feil (§ 17-5).

Eksempel: Saksøkeren krever at en avtale skal gjelde videre og setter en pengeverdi på det i stevningen. Retten kan legge en annen verdi til grunn hvis den mener saksøkerens anslag ikke stemmer.