§ 13-3. Hvor begjæringen om fullbyrdelse skal leveres

Paragrafen avgjør om begjæringen skal til namsfogden eller til tingretten, og i hvilket distrikt den skal leveres. Reglene følger hva kravet gjelder. Den hører til kapitlet om krav som ikke går ut på penger, som § 13-1 åpner.

Krever saksøkeren at løsøre eller verdipapirer utleveres, går begjæringen til namsfogden i distriktet der tingen befinner seg. Bygger kravet på visse utenlandske avgjørelser, gjelder § 7-3 femte ledd tilsvarende. Der er hovedregelen at tingretten tar imot begjæringen i stedet for namsfogden, sender den til saksøkte for uttalelse, avgjør den og sender saken til namsfogden for selve gjennomføringen.

Gjelder begjæringen fravikelse av fast eiendom, går den som hovedregel til namsfogden i distriktet der eiendommen ligger. Tingretten behandler den i stedet når grunnlaget er et utenlandsk tvangsgrunnlag, en heving av leieforholdet eller et annet besittelsesforhold enn husleie (disse er nevnt i § 13-2). Da kan saksøkeren også bygge på andre tvangsgrunnlag for fravikelsen enn det som utløste tingrettens rolle.

Alle andre krav begjæres fullbyrdet ved tingretten der saksøkte har alminnelig verneting (vanlig hjemting). Saksøkeren kan alternativt velge tingretten der formuesgodet eller tingen finnes. Eksempel med rollene i loven: Saksøkeren krever at saksøkte gjør noe som ikke gjelder en gjenstand eller eiendom. Da går begjæringen til tingretten der saksøkte hører hjemme.

Etter at begjæringen er levert, sier § 13-4 hvem den skal rettes mot, og § 13-5 hvor mange krav som kan samles. Neste steg er foreleggelsen for saksøkte etter § 13-6, som gir to ukers frist til å uttale seg, og deretter beslutningen i § 13-7.