§ 8-5. Lønnsgrunnlaget for uførepensjon

Paragrafen sier hvilken lønn uførepensjonen bygger på. Lønnsgrunnlaget er medlemmets normale årslønn i foretaket, slik den var på uføretidspunktet, regnet ut etter § 4-3. Lønn som ligger over 12 G, tas ikke med. G er folketrygdens grunnbeløp.

Hva som teller som lønn, følger av § 4-3. Lønn er det medlemmet får fra foretaket i løpet av året, og endringer får virkning fra tidspunktet de trer i kraft. Pensjonsplanen kan bestemme at overtidsgodtgjørelse og skattepliktige naturalytelser holdes utenfor, eller at det gjøres et fradrag på inntil 10 prosent. Hvilket valg foretaket har tatt, får dermed betydning for hvor høyt lønnsgrunnlaget blir.

Andre ledd gjelder når skade, sykdom eller lyte i medlemstiden gradvis har svekket inntektsevnen over flere år. Da skal beregningen i stedet ta utgangspunkt i lønnsgrunnlaget før sykdommen eller skaden oppsto. Vilkåret er at foretaket før uføretidspunktet har gitt pensjonsinnretningen beskjed om det høyere lønnsgrunnlaget som skal brukes. Uten slik melding gjelder hovedregelen.

I praksis betyr regelen at to medlemmer med samme skade kan få ulik pensjon, fordi lønnen i foretaket er ulik. Grensen på 12 G virker som et tak: lønn over grensen gir ikke høyere lønnsgrunnlag. Hvilken lønn som var normal for medlemmet, avgjøres ved uføretidspunktet, ikke på et senere tidspunkt.

Lønnsgrunnlaget brukes i flere andre paragrafer. Etter § 8-6 kan uførepensjonen settes som en prosent av det, § 8-7 beregner pensjonen ut fra det, og § 8-8 regulerer utbetalingen. § 8-9 sier hva som skjer hvis medlemmet har arbeidsinntekt ved siden av pensjonen. Eksempel: Et medlem tjener mer enn 12 G. Bare den delen som ligger under grensen, teller med i lønnsgrunnlaget.