§ 42. Innholdet av automatisk fredning av kulturminner

§ 42 beskriver hva den automatiske fredningen etter § 39 faktisk innebærer, altså hva som ikke er lov å gjøre med et fredet kulturminne. Ingen kan skade, grave ut, flytte, fjerne, endre, dekke til, skjule eller skjemme et automatisk fredet kulturminne eller sikringssonen rundt det, og det er heller ikke lov å sette i gang tiltak som kan føre til at noe slikt skjer. Innenfor sikringssonen er det i tillegg forbudt å sette opp telt eller tenne bål uten tillatelse fra Sysselmesteren, men telting på frossen og snødekket mark er likevel tillatt. Sysselmesteren kan også regulere eller forby ferdsel i sikringssonen dersom ferdselen, alene eller over tid, kan svekke formålet med vernet.

I praksis betyr sikringssonen at man må holde avstand til gamle stasjoner, fangsthytter eller gravplasser selv om selve kulturminnet ligger et stykke unna. En turgruppe som ønsker å slå opp telt nær en fredet fangststasjon om sommeren, må derfor enten holde seg utenfor sikringssonen eller søke Sysselmesteren om tillatelse, mens telting på snø og is som regel er uproblematisk. Graver noen i bakken like ved et fredet sted, kan dette rammes selv om selve kulturminnet ikke berøres direkte, fordi forbudet også gjelder tiltak som kan medføre fare for skade.

Bestemmelsen utfyller § 39 om hva som er fredet, og henger sammen med § 38 om det overordnede vernet av kulturarven, § 40 om midlertidig fredning og § 41 om saksbehandlingen. Tiltakshaverens plikt til å undersøke om en planlagt virksomhet kan komme i konflikt med § 42, følger av § 44, som også viser til denne paragrafen når arbeid må stanses. Eierskap til løse funn reguleres i § 43, skjøtsel i § 45 og utførsel i § 46. Reglene om tillatelse til virksomhet utenfor eller i planområder, jf. § 57, viser også til vernet i § 42 når det vurderes om et tiltak kan gjennomføres.