§ 46. Forbud mot å føre fredete kulturminner ut av Svalbard

Paragrafen forbyr å føre fredete kulturminner ut av Svalbard når de er funnet der eller opprinnelig kommer derfra. Forbudet gjelder likevel ikke dersom det er bestemt i eller med hjemmel i forskrift at funnmaterialet skal oppbevares utenfor Svalbard, enten permanent eller midlertidig. Direktoratet kan i særlige tilfeller like fullt gi tillatelse til å føre kulturminnet ut av Svalbard. Til sist gjelder reglene i kulturminneloven om innføring og tilbakeføring av kulturgjenstander som er ulovlig utført, også for Svalbard, i den grad de passer.

I praksis er det få kulturminner som kan føres ut av Svalbard - hovedregelen er at de blir værende der de hører hjemme, som en del av øygruppens kulturarv. Unntaket for oppbevaring utenfor Svalbard brukes gjerne når et funn trenger spesialisert konservering eller analyse som ikke er mulig på stedet, og da er det forskriften som setter rammene. Ønsker noen å føre ut et kulturminne utenom dette unntaket, må søknaden rettes til direktoratet, som avgjør om det foreligger et særlig tilfelle. Reglene om tilbakeføring kommer i tillegg til anvendelse dersom et kulturminne fra Svalbard skulle bli ulovlig utført og senere spores opp andre steder.

Paragrafen står i kapitlet om kulturminner og bygger på det overordnede prinsippet i § 38 om at Svalbards kulturminner skal vernes og tas vare på som en del av kulturarven og identiteten til øygruppen. § 39 definerer hvilke kulturminner som er automatisk fredet - i hovedsak alt som er eldre enn 1946, enten det er fast eller løst. § 40 åpner for at Sysselmesteren midlertidig kan frede kulturminner mens et spørsmål om fredning avgjøres, og § 41 slår fast at slike fredningsvedtak er enkeltvedtak etter forvaltningsloven som skal tinglyses og kunngjøres. § 42 forbyr, med mindre loven selv åpner for unntak, å skade eller endre et automatisk fredet kulturminne og sikringssonen rundt det - noe som henger tett sammen med forbudet i paragrafen her mot å føre slike kulturminner ut av Svalbard. § 43 fastslår at herreløse, fredete løse kulturminner tilhører staten, men direktoratet kan la finneren beholde noe av gjenstanden. § 44 pålegger tiltakshavere en undersøkelsesplikt før en virksomhet settes i gang, og § 45 gir direktoratet rett til å grave frem og granske automatisk fredete kulturminner, samt en plikt til å sette stedet tilbake i opprinnelig stand etterpå.