§ 449. Saksgangen for krav om erstatning og oppreisning

Paragrafen forteller hvor og hvordan man krever erstatning eller oppreisning etter en strafforfølging. Kravet leveres til det politidistriktet som etterforsket saken. Sakens dokumenter går videre til departementet, som avgjør kravet. Departementet kan be påtalemyndigheten uttale seg først. Avgjørelsen er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven, så forvaltningslovens vanlige klageregler følger ikke av den.

Er du uenig i departementets avgjørelse, kan kravet bringes inn for retten. Saken reises ved stevning (et søksmålsdokument) i den rettskretsen der saksøkeren bor eller oppholder seg, eller ved Oslo tingrett. Retten behandler den etter tvistelovens regler.

Tredje ledd er en habilitetsregel. En dommer som har vært med på å avgjøre straffesaken mot siktede, skal ikke delta når retten behandler siktedes krav om erstatning eller oppreisning.

Fjerde ledd gjelder innsyn. Opplysninger fra straffesaken kan holdes tilbake på de vilkårene som står i § 242 a første ledd. Der kan en særskilt dommer la påtalemyndigheten nekte innsyn, for eksempel for å beskytte en kilde eller politiets metoder. Unntak fra innsyn kan bare gjøres hvis det er strengt nødvendig og forsvaret ikke får vesentlige betenkeligheter. § 292 a har en tilsvarende regel om vitneforklaring, og begge gjelder tilsvarende så langt de passer.

Paragrafen knytter seg til reglene om selve retten til penger. § 444 og § 445 gjelder økonomisk tap, § 446a gjelder aksjon mot fartøy, § 447 gjelder oppreisning, og § 448 gjelder skade for andre enn siktede. § 450 gir siktede fritt rettsråd, og § 451 lar departementet kreve tilbake utbetalt erstatning i visse tilfeller.