§ 438. Erstatning for forsvarsutgifter ved frifinnelse
- Frifinnelse eller innstilling gir siktede krav på erstatning for nødvendige forsvarsutgifter og reiseutgifter.
- Kravet faller bort hvis han med vilje har trukket mistanken over seg selv.
- Etter gjenåpning og frifinnelse kan også andre få dekket kostnader ved tiltak som førte til gjenåpningen.
§ 438
Blir siktede frifunnet, eller stanses saken av andre grunner enn påtaleunnlatelse, har han krav på erstatning fra staten for nødvendige utgifter til forsvaret. Unntaket er at han med vilje selv har trukket mistanken over seg. Statens betaling til en privat forsvarer har et tak: han får ikke mer enn en offentlig oppnevnt forsvarer ville ha fått.
Andre ledd sier at siktedes nødvendige reiseutgifter dekkes på samme måte. Tredje ledd gjelder saker som er gjenåpnet og ender med frifinnelse. Hvis det er rimelig, kan retten da helt eller delvis gi dekning til andre enn siktede, for kostnader ved tiltak som hadde stor betydning for at saken ble tatt opp igjen.
Loven viser til § 69 og § 70. Etter § 69 kan påtalemyndigheten la være å påtale en handling selv om skylden er bevist, når det er særlige grunner. Det kan settes vilkår og prøvetid. Etter § 70 kan påtale unnlates når reglene om straffutmåling ved flere lovbrudd gjør at straffen blir ingen eller ubetydelig. Blir saken stanset på slikt grunnlag, gir ikke § 438 erstatning.
Paragrafen står i motsetning til § 436, der en dømt siktet skal dekke statens utgifter. Forsvareren kan etter § 443 kreve at den delen av erstatningen som dekker hans utlegg og arbeid, utbetales direkte til ham. Kravet fremmes vanligvis i dommen, og ellers innen en måned etter § 441. Erstatning for økonomisk tap utover forsvarsutgiftene følger av § 444.