§ 436. Saksomkostninger når siktede blir dømt

Hovedregelen er at den som dømmes i en offentlig sak (en sak påtalemyndigheten fører), skal dekke statens nødvendige utgifter til saken. Loven sier at dette skal skje «i regelen». Det er altså ikke et absolutt krav, og retten kan la være. Særlig kan siktede bli holdt ansvarlig for ekstrakostnader hvis han har oppført seg slik at saken ble dyrere enn den måtte være.

Eksempel, konstruert: en siktet blir dømt, men har selv skylden for at saken måtte behandles flere ganger. Da kan han bli pålagt merkostnaden, ikke bare de vanlige utgiftene.

Kostnader kan også kreves når en sak stanses etter at hovedforhandlingen er satt opp, fordi siktede godtar et forelegg (et bøtetilbud fra påtalemyndigheten) som var skrevet ut tidligere.

Andre ledd utvider regelen til ankesaker og saker om gjenåpning. Taper siktede når han selv har anket eller bedt om gjenåpning, gjelder samme regel. Det samme gjelder når en av de nærmeste, som nevnt i § 308, har brukt rettsmiddelet i hans sted. Etter § 308 er det ektefelle, slektninger i rett linje, søsken og arvinger som kan anke for en avdød siktet.

Paragrafen er utgangspunktet for kapitlet om saksomkostninger. § 437 begrenser hva som regnes med: utgifter til dommere, tjenestemenn i domstolen og rettslokaler skal ikke tas med. Etter § 441 avgjøres spørsmålet vanligvis i dommen eller i kjennelsen som avslutter saken, og § 442 sier hva ankedomstolen prøver av omkostningsavgjørelsen. Blir siktede frifunnet, går det motsatt vei, og han kan få erstatning av staten for forsvarsutgifter etter § 438.