§ 437. Grenser for saksomkostninger som siktet kan pålegges
- Utgifter til dommere, ansatte i domstolen og rettslokale kan ikke kreves fra siktede.
- Flere siktede fordeler kostnadene etter rettens skjønn, og særutgifter belastes ikke de andre.
- Saksomkostninger ilegges bare når betaling er realistisk, og tilpasses siktedes økonomi.
§ 437
Paragrafen setter grenser for hvilke utgifter staten kan kreve dekket når en siktet er dømt og skal betale saksomkostninger (kostnadene ved å føre saken). Hovedregelen om at en dømt normalt betaler de nødvendige kostnadene står i § 436. Her trekkes det tre grenser. Rettens egne kostnader teller ikke med. Verken utgifter til dommere og andre ansatte i domstolen eller utgifter til rettslokalet skal føres opp.
Er flere siktet i samme sak, deler retten kostnadene mellom dem etter skjønn. Utgifter som bare kan knyttes til én av de siktede, kan ikke kreves av de andre. Eksempel: to personer er siktet i samme sak, og bare den ene får gjort en ekstra undersøkelse som gjelder hans eget forhold. Den kostnaden faller da ikke på den andre.
Til slutt er det en realitetssjekk. Kostnader pålegges bare hvis det er grunn til å tro at pengene faktisk kan hentes inn, og beløpet skal tilpasses hva siktede har råd til. Staten får altså ikke lagt på et krav som siktede aldri kan betale.
Paragrafen ligger i åttende del om saksomkostninger og erstatning. Regelen om at domfelte betaler gjelder også når siktede taper en anke eller en begjæring om gjenåpning. Blir siktede frifunnet, kan han i stedet få erstattet nødvendige forsvarsutgifter av staten etter § 438. Når fornærmede fører sivile krav selv, gjelder reglene om saksomkostninger i tvisteloven kapittel 20 tilsvarende. Avgjørelsen om saksomkostninger tas vanligvis i dommen eller kjennelsen som avslutter saken, og den kan ankes.