§ 2. Saker som behandles som straffesaker uten straffekrav

Straffeprosessloven handler først og fremst om saker der noen kreves straffet (§ 1). Paragrafen her utvider anvendelsen til noen saker som ikke handler om straff i snever forstand. De skal behandles etter de samme prosessreglene selv om påtalemyndigheten ikke krever straff. Det gjelder overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg, offentlige saker om inndragning (at staten tar fra noen utbytte eller gjenstander), saker om tap av retten til å føre motorvogn, og tap av retten til å kjøre persontransport mot vederlag.

Andre ledd sier hvordan de ulike sakene skal håndteres. Reglene om skyldspørsmålet gjelder tilsvarende så langt de passer, og for øvrig brukes reglene om fastsettelse av straff. Inndragningssaker omfatter også spørsmål om rettigheter som en tredjeperson har i verdiene saken gjelder.

Tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg kan ilegges en lovbryter som er utilregnelig, det vil si ikke kan straffes. Etter straffeloven § 62 forutsetter det blant annet at lovbryteren har begått eller forsøkt et lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet, at reaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, og at faren for ny alvorlig krenkelse er nærliggende. Straffeloven § 63 sier at tvungen omsorg kan ilegges på de samme vilkårene og gjennomføres i en fagenhet i spesialisthelsetjenesten. For førerrett viser loven til vegtrafikkloven § 24a. Den setter sperrefrister for å få førerett, blant annet seks måneder for den som har kjørt uten å ha førerett.

Paragrafen henger sammen med flere andre. Etter § 3 kan fornærmede og andre skadelidte fremme sivile krav i samme sak, hvis kravet springer ut av samme handling som saken gjelder, og etter § 5 behandles alle saker etter loven i første instans i tingretten. Anke over tingrettens avgjørelser går til lagmannsretten (§ 6). Skyldspørsmålet avgjøres særskilt (§ 33), og hvis stemmene står likt i saker som denne paragrafen omfatter, gjelder det standpunktet som er gunstigst for siktede (§ 35).