§ 41. Uenighet i domsgrunnene og høyere retters begrunnelse

Paragrafen handler om det som gjelder når en domstol består av flere dommere. Domsgrunnene skal alltid vise om dommen er enstemmig. Hvis ikke, skal de si hvem som var uenig i domsslutningen (selve resultatet), og hvilke punkter uenigheten gjelder.

Dommere som er uenige, har rett til å få tatt inn en redegjørelse for sitt syn. Det gjelder uenighet både om resultatet og om begrunnelsen. Mindretallets syn kommer da fram i selve dommen.

Høyere retter har en snarvei. De kan i domsgrunnene vise til tidligere dommer i den samme saken i stedet for å skrive alt på nytt. I saker for Høyesterett er det stemmegivningen som erstatter domsgrunner.

Paragrafen henger tett sammen med naboene. Etter § 39 skal en dom romme en kort saksfremstilling, avgjørelsesgrunner og domsslutning. Paragraf 40 sier mer om avgjørelsesgrunnene ved domfellelse, blant annet om bevist saksforhold og straffutmåling. Er dommerne uenige om hvordan spørsmål skal stilles eller om utfallet, avgjør § 37 dette ved særskilt avstemning, og lederens stemme teller mest ved likt antall. Paragraf 43 sier at dommen avsies i rettsmøte med alle dommerne til stede, men at retten enstemmig kan velge at bare lederen møter; en dommer kan likevel kreve at alle er til stede. Etter § 43a skal den domfelte få vite hva dommen går ut på. Skrivefeil og regnefeil retter retten selv etter § 44.

Eksempel: En av dommerne i en sak mener at siktede bør frifinnes. Domsgrunnene må da opplyse at dommen ikke er enstemmig, hvem som var uenig og hva uenigheten gjelder. Den uenige dommeren kan i tillegg kreve at hans eller hennes begrunnelse tas inn.